Harry Potter - New and Improved

Angela:
- Ja..!
*hever et bryn opp mot ham*
- Se på deg da. Du er jo et dyr
*flirer*

Theodin:
- Et dyr..?
*brummer lett*
*begynner å lage lokkende dyrelyder ned til henne*

Angela:
*ler høyere*
*setter i et lite ul mot øret hans*

Theodin:
*tar gladlig invitasjonen*

Terina:
*ligger stille en stund før hun brått kommer på det*
- Daniel..?
- Hva sa Alex..?
*stryker ham forsiktig over brystkassen*
*ser han var på veg inn i drømmeland*

Daniel:
- Hmm..?
*tvinger et øye åpent*
*klemmer Terina tettere inntil seg*
*våkner litt mer*
- Han vurderte det ikke nå.. På grunn av Nathan og Noor

Terina:
*presser lippene sammen*
*kjenner hjertet synker*
- Nei..
*hadde ikke forventet annet svar*
- Men… de har hatt evigheter.. bestemoren din.. ungene har vært tilgjengelige andre steder til andre tider..
*biter seg i lippa og styrker hånda over brystkassen hans*
- Jeg vil bare ikke se lillebroren min dø
*hører stemmen brister*

Daniel:
*klemmer henne enda tettere*
- Jeg vet det.
*stryker henne forsiktig gjennom håret når han hører stemmen hennes knekker*
*ser henne knapt i mørket, men kjenner at halsen hans blir våt av tårene hennes*
- Jeg vet det...

Terina:
*kjenner seg utrøstelig med tanke på broren og søsteren*
*får så uendelig vondt av dem begge*
*gråter sårt inntil Daniel til hodet banker og tårene blir korte hiks*
*sovner av utmattelse*

Daniel:
*blir liggende våken like lenge som henne*
*kjenner seg så maktesløs når hun gråter sånn*
*holder henne tett inntil seg hele natten*

Emmeline:
*tar Lya med seg tidlig om morgenen for å se mormoren*
*kikker forsiktig inn i teltet*
- Mormor..?

Olgya:
*ser opp fra tekoppen sin*
- Næmmen..!
*smiler varmt mot barnebarnet og oldebarnet*
- Er jeg så heldig å får slikt flott morgen besøk?

Emmeline:
*smiler spakt mot henne*
- Du er visst det.
*kommer bort til henne*
*bøyer seg ned og gir henne en klem*
- Hei mormor..

Olgya:
*klemmer godt og lenge om henne*
- Skatten min.
- For et døgn du har hatt.
*slipper henne sakte og studerer henne*
- Går det bra med deg?

Emmeline:
*smiler spakt og konsenterer seg om å ikke gråte*
*kjenner hvor varm og trygg hun er*
*setter seg stille ned*
- Nei.. Ikke egentlig.
*svelger*
- Ehm.. Hva skjer når han kommer tilbake?

Olgya:
*ser sårt på henne*
- Han kommer ikke tilbake på en god stund..
*setter seg ned ved siden av henne*
*stryker henne over ryggen*
- Han sa selv han ikke kom tilbake nå før han var fri for demonene sine..
*smiler sårt*
- Han har mange å drive ut.
- Og du skatt trenger tid til å samle krefter.. samle deg
*stryker henne over kinnet*

Emmeline:
*ser sårt på henne*
*klemmer Lya stille inntil seg*
- Ja jeg gjør det.. Jeg er helt utslitt, mormor
*svelger hardt*
- Og jeg vet ikke hva som er rett å gjøre.
- Han var ikke seg selv, men det var ekte det han gjorde.

Olgya:
- Uff..
*stryker henne fortsatt over kinnet*
- Hva gjorde han deg skatt?
*ser sårt på henne*

Emmeline:
*svelger hardt og tar en liten pause*
*samler seg for å ikke gråte mer*
- Han voldtok meg.
*hører stemmen begynner å skjelve likevel når hun sier det høyt*

Olgya:
- Å kjære..
*klemmer henne forsiktig inntil seg*
*holder henne lenge og tett*
- Slik skal en ikke oppleve.
- Og en mann skal iallefall ikke gjøre det mot sin kone.. sin kjæreste..
- Å Emmeline.. jeg blir sint av å høre dette.

Emmeline:
*merker at et par dråper faller uansett*
*kjenner det er deilig å høre at mormoren bekrefter hennes tanker*
- Jeg er så lei meg..
*hvisker tilbake og senker pannen ned mot skulderen hennes*
- Og jeg har ikke sagt det til noen.. For hans skyld
- Men jeg er så lei meg

Olgya:
*stryker henne trøstende over ryggen*
- Uff og uff..
- Du trenger tiden..
*holder henne inntil seg*
- Er du.. har du fått mensen etterpå?

Emmeline:
- Det er bare gått en dag..
*svelger hardt*
- Og Lya kom jo nettopp. Det kan vel ikke skje da..?

Olgya:
*rister stille på hodet*
- Mest sannsynligvis ikke.
- Jeg ville bare forsikre meg..
- Så du ikke fikk mer på kappen din nå..
*ser sårt på henne*
- Ønsker du å fortsette å være med Karsten..eller vil du gå?

Emmeline:
*nikker stille*
- Jeg skal følge med.
*smiler spakt og fort*
*svelger tungt*
- Jeg vil gå.
- Jeg.. Kan ikke

Olgya:
- Klart du kan.
*ser bestemt på henne*
- Ingen tvinger deg om du ikke vil.
- Og.. du trenger ikke skjule sannheten.. for han har ikke vært snill mot deg. Nei. Han får lide selv.

Emmeline:
- Han truet meg.
- Jeg ville gå og jeg sa det til ham, og da..
*ser på henne med tårefylte øyne*
- Jeg vet at han var høy da, men hva om han mente noe av det?
- Hva gjør jeg da?