Harry Potter Rollespill 152!

Esther:
*Sender Ather noen lange blikk*
*kremter stille*
*spiser uten et ord*

Ather:
*rører knapt maten*
*men heller på med kaffi*
*ser bare stivt ned i bordet*

Noah:
*ser fra den ene til den andre med en rynket panne*
-Sovet godt, Esther..?
*løfter opp kaffekoppen sin*

Esther:
*ser nervøst opp på faren*
*kremter stille*
*nikker fort*
- Ja.. veldig..
*rødmer svakt*

Noah:
*nikker stille og smiler spakt*
-Godt.
-Og du, Ather, skal du tilbake til Sina i dag?

Ather:
*hever det ene øyenbryne lydløst*
*svelger ned den siste slurken av kaffi*
*nikker kort*
- Ja.
*ser ned på maten*
- Til ungene .

Noah:
*nikker og smiler spakt*
-Du får ta dem med hit en dag
-Så får din mor diske opp med kake eller noe
*humrer*

Enya:
*ser fort på Noah*
*hever øyenbryne*
- Som om ikke du får nok kake
*flirer lett*

Noah:
*klapper seg på magen*
-Det er alltid plass til mer her
*flirer tilbake*

Esther:
*flirer fort*
*stjelet et blikk av Ather*
*hever øyenbryne*
*får ikke noe svar tilbake*
*sukker tungt*

Noah:
*ser fra den ene til den andre*
*skjønner det er noe han ikke vet*
-Du kan i alle fall ta ungene over?
-Det hadde vært kjekt å se dem
*smiler svakt før han fortsetter på frokosten*

Ather:
*nikker kort*
- Takk for maten mamma..
*reiser seg og går ut*
*hører Esther unnskylder seg og går opp*

Enya:
*nikker kort*
*antar hun ikke vil være der når Noah finner ut av det*
*smiler spakt mot ham*

Noah:
*venter til dem begge er gått*
*ser over på Enya og hever brynene lett*
-Vil du forklare?

Enya:
*kremter fort*
- De... sov sammen i natt.
*smiler stramt*

Noah:
*stivner helt til i alle bevegelsene*
-De HVA?!

Enya:
*Ser sårt på ham*
- Noah..
*kremter fort*
- Vi har egentlig ingenting med det.

Emilie;
*Ligger i sengen*
*Ikke rikket seg en cm*
*Vil ikke dra*

Ruby;
*Rynker pannen lett*
- Hva da ?
*Smiler*

Noah:
-Hun er datteren min, han er din sønn!
*er svært opprørt*
-Nei, neineinei, dette kan ikke gå an.
*reiser seg for å gå etter Esther*

Lucy:
*banker på døren hennes*
*får ikke noe svar med det første*
-Jeg kommer inn, Emliie.

Adrian:
-Du vil kanskje kle på deg først?
*smiler lett og går ut til soverommet og klesskapet*

Emilie;
*Hører låsen vris om*
*Pakker seg om mulig mer inn i dyna*
*Ikke spesielt i pratehumør*

Ruby;
*Ler lett*
- Slutt og tull Adrian ..
*Går etter ham*
- Si det ..
*Vet lite om at hun blir å angre seg ihel*
- Duu ..
*Legger armene om ham*
*Hindrer ham i å ta på seg klærne*

Lucy:
*trer inn i rommet og går bort for å sette seg ned til henne*
-Føler du deg bedre..?
*legger hånden til pannen hennes*
*det lille av den som stikker opp fra dynen i alle fall*

Adrian:
*sukker og snur seg bort fra skapet*
*ser ned på henne og hever et bryn*
-Ruby, jeg mener det.
*trekker armene hennes bort*
-Kle på deg
*smiler ssvakt*

Emilie;
*Rister på hodet*
- Nei ..
*Hvisker spakt*
*Har dårlig samvittighet*

Ruby;
*Hever øyenbrynet*
- Javell ..
*Gjør da som han sier*
*Strasser seg opp*

Lucy:
*er redd for at hun aldri vil bli bedre*
*skulle ønske dette aldri hadde hendt*
-Eleanor nede er veldig lei seg.
-Jeg også forsåvidt...

Adrian:
*setter seg ned med henne etterpå*
*holder hånden hennes, men er redd det ikke vil vare lenge*
-Som du vet, så fant jeg Christine og Isabell.
-Ut ifra at du fant dem så er dem ikke trygg noe sted lenger.
-Derfor er de her.

Emilie;
- Dere sender meg tilbake, ikke sant .. ?
*Ikke så høy i hatten lengre*
*Spak*

Ruby;
*Blir sittende å se på ham*
*Kjenner den va tung å høre*
*Svarer ham ikke*
*Bare reiser seg før han er ferdig*
- Nei.

Lucy:
-Ja... vi klarer ikke å holde deg under oppsyn her
*kjenner hun nesten snart begynner å gråte*
-Jeg.. ærlig talt, Emilie, så er jeg redd for hva du kommer til å gjøre mot deg selv.

Adrian:
-Ruby, sett deg.
*ser opp på henne med alvor i blikket*
-Sett deg ned igjgen.

Emilie;
- Det var ikke meningen .. !!
*Hikster høyt*
- Jeg vil heller dø enn å dra tilbake.
- Jeg skal være flink, jeg lover !!

Ruby;
- Nei, Adrian.
- Jeg .. Jeg tar heller før livet mitt.
*Kommer med tomme trusler*

Lucy:
-Beklager, skatten, men vi er nødt.
*drar hånden over kinnet hennes og tørker bort tårene*
-Du blir ikke bedre her.

Adrian:
*overhører henne og fortsetter å prate*
-De skal bli her en måned, og hvis det går fint, så...
*ser på henne og trekker pusten*
-Så skal hun bli min kone.