Harry Potter Rollespill 170

Adrian:
*heiser seg opp på albuen for å ordne puten sin*
-Ja.
*smiler raskt til henne og legger seg tilbake*

Christine;
- Svar meg Adrian ..
*Alt annet enn blid*
- Hvilke obskure planer er det du holder på med ??
- Og jeg spør deg en gang til, er det andre her ?!

Adrian:
-Det er sent.
-Dette er ikke en samtale som bør holdes i vår ekteskapsseng.
*ser alvorlig og en anelse hardt på henne*
-God natt, Christine.
*trekker dynen sin over seg*

Christine;
*Blir liggende i ett par sekunder før hun reiser seg*
- Denne natten skal du isåfall få ha alene.
*Alvorlig der hun setter bena mot døren*

Adrian:
-Christine...
*ser stille etter henne og sukker*
-Ikke gå ut.
*heiser seg opp i sengen*
-Eller for å være mer presis, du kan ikke gå ut.
*ser at hun hardner blikket*
-Ruby er ute etter deg.

Christine;
*Holder i håndtaket*
- Jeg trodde det var det du skulle ordne opp i.
*Står med ryggen til ham*

Adrian:
-Toget hennes går ikke før i morgen tidlig.
-Og hun er nokså sint på meg.
*strekker hånden etter henne*
-Kom hit.. unnskyld.
-Jeg skal ordne opp i dette.

Christine;
- Hun kan med andre ord komme inn hit når som helst ?!
*Snur seg og legger armene i kryss*
- Hun kan skade Isabell, tvillingene ..
*Legger hodet på skakke*
- Tenkt så langt, Adrian ?

Adrian:
-Hun drar i morgen tidlig, Christine.
-Til da blir jeg hos deg.
*slenger bena utfor sengen og kommer bort til henne*
-Kom nå.

Christine;
*Blir stående på gulvet*
- Jeg er fremdeles veldig sint på deg.
*Lar seg ikke rikke med det første*

Adrian:
-Men jeg er fremdeles utrolig glad i deg.
-Og jeg trenger kona mi til å varme meg i natt.
*fanger hånden hennes*
-Vær så snill.

Christine;
*Fanges av det mørke og mystiske blikket hans*
*Men ser også gutten bak mannen*
- Unnskyld ..
*Legger armene om ham*
- Jeg vil bare ikke det skal skje deg noe ..

Adrian:
-Ingenting kommer til å skje meg.
*men begynner å tenke på hva hun sier*
*begynner å innse at han setter både sitt eget og datterens liv i fare*
-La oss legge oss nå.

Christine;
*Nikker stille*
*Blir med ham tilbake i sengen*
*Kryper tett inntil ham*
*Drar armens hans godt om seg*

Adrian:
-Hva skulle jeg gjort uten deg?
*kysser munnen hennes og smiler svakt*
-Jeg elsker deg så høyt.
-Unnskyld at jeg ikke var her i dag.

Christine;
- Du var savnet ..
*Biter resten i seg*
- Isabell var så trett at hun sovnet på gulvet i stuen
- Det var litt av ett syn ..
*Smiler spakt*

Adrian:
*humrer og stryker henne gjennom håret*
-Det ser jeg godt for meg.
-Etter at jeg har fulgt Ruby til togstasjonen i morgen er jeg bare din.

Christine;
*Lukker øynene*
*Regner med han sender henne til Homs*
- Hvor lenge blir hun denne gang .. ?

Adrian:
-Jeg sa en måned, men vi får se.
*stryker henne forsiktig over ryggen*
-Men nok om henne.. går det bra med deg?

Christine;
- Hvorfor ikke bare skilles fra henne*
*Kjenner ordne gle fortere enn hodet arbeidet*
*Synes det er vanskelig å måtte dele*
*Aldri vite når hun må sove alene*

Adrian:
*ser lenge på henne og rynker pannen*
*skyver seg fra henne og heiser seg opp på albuen*
-Hva for noe?

Christine;
- Du har tross alt ikke tilbrakt mye tid med henne.
- Du elsker henne ikke lengre .. ?
*Ser spørrende på ham*
- Du beholder henne kun for barna.

Adrian:
*er takknemlig for at hun ikke vet*
-Hva skulle hun ha gjort hvis jeg forlot henne, Christine?
-Jeg kan ikke bare sende henne ut på gaten. Hun er mor til mine barn!
-Jeg har lovet å ta vare på henne livet ut.

Christine;
*Forstår det fremdeles ikke*
*Trodde hun kjente ham*
*Husker hva han sa om Ruby*
*Synes det er rart han skiftet mening den gang*
- Klart ..

Adrian:
*hører at hun er skuffet*
*løfter opp haken hennes*
-Ingenting kan måle seg mot det du og jeg har.
-Jeg elsker deg mer enn noe annet.