Harry Potter - New and Improved

Alexander:
*prøver å suge til seg og memorere det han sier*
*skulle virkelig ønske han hadde noe å skrive med*
*nikker fort*
-Okei..
*lar hendene henge ned langs siden og prøver å senke skuldrene*
*puster dypt inn og lukker øynene*
*prøver å ikke tenke så mye og lete etter vibreringene i luften*
*kjenner han stresser mer og mer når han ikke får det til*

Rafael:
*kan se han konsentrerer seg hardt*
*går rolig rundt i sin sirkel av pantagramemt*
*lar ham styre på*
« La oss teste tolmodigheten»

Alexander:
*kan føle frustrasjonen bygger seg opp*
*knytter hendene hardt sammen og åpner øynene brått*
-Er dette en slags test?
-Det går jo ikke!

Rafael:
*ser kort på ham*
*sukker skuffet*
*folder hendene*
- Trodde du du skulle mestre det andre bruker flere år på å perfeksjonere på en øving?

Alexander:
-Nei, men..
*flakker med blikket og svelger*
"Jeg har jo lest så mye"
*senker blikket skamfullt*
-Nei, mester.

Rafael:
- En blir faktisk aldri utlært.
- Kreftene viser meg nye sider med livet hver dag Alexander
*smiler stramt*

Alexander:
*kan se skuffelsen skrevet over Rafael*
*kjenner magen synker enda mer*
*nikker til det han sier*
-Selvsagt, mester.
*svelger*
-Kan jeg prøve på nytt?

Rafael:
*smiler svakt*
*nikker kort*
*står rolig denne gangen*

Alexander:
*prøver å ikke la seg stresse denne gangen*
*står lenge og fokuserer*
*kan kjenne svetteperlene begynner å komme frem på pannen*
*er nær ved å gi opp når han plutselig kjenner noe*
*gisper og åpner øynene brått*
-Jeg følte noe!

Rafael:
- Ja!
*smiler lurt og stolt*
- Flott! Godt jobbet.
*humrer lett*
- Du lærer fort.. virkelig

Alexander:
*smiler bredere*
-Takk, mester.
*håper virkelig at han er stolt over ham*
*tørker pannen fort*
-Det var utrolig.

Rafael:
- Det er overveldende.
*smiler fornøyd*
- Men det blir bedre

Alexander:
*kan ikke vente*
*er et eneste stort smil, enn så mye han prøver å undertrykke det*
-Det er jo helt utrolig..!
*må nesten flire men klarer å holde seg*
-Kan vi prøve noe mer?

Rafael:
- Når du har klart dette flere ganger
*humrer lett*
- Så du behersker teknikken ordentlig
*ser bestemt på ham*
- La oss gå for å ta et glass vin hva gutt?

Alexander:
*holder seg igjen fra å smile*
-Ja, mester.
-Er det tid for middag med de andre alene?

Rafael:
- De andre kommer etter.
*smiler fort mot ham*
- Vi tar en middag med mestrene og lærlingene i kveld.
*går fort mot døra*
*hører han kommer kjapt etter*
*går nedover mot stuen*
- Du imponerer Alexander

Alexander:
*kan føle at han fortsatt skjelver av spenning*
*må holde hendene bak på ryggen*
*vil ikke at Rafael skal se det*
-Takk, mester
*smiler forsiktig til ham*
-Men du har ikke sett de andre da

Rafael:
*ser seg kort over skulderen*
*hever øyenbrynet*
- Jeg har andre øyne.
*går rolig mot ham med et vinglass*
*møter øynene hans*
*skvetter til når han ser hvor like de er Nadyas*
*trekker blikket til seg*

Alexander:
*tar imot glasset etter litt nøling*
*rynker pannen svakt*
*holder blikket på ham*
*vil ikke spørre hva som skjedde*
-Virkelig?
-Så du har hørt om dem liksom?

Rafael:
*trekker glasset sitt til seg*
*nipper kort*
- Vi prater om dere vi mestrene imellom..
*smiler stramt*
*siger ned i en stol*
*blir brått usikker på hva de skal snakke om*

Alexander:
*setter seg stille ned*
*rører ikke vinen med en gang*
-Åå... selvfølgelig
*smiler spakt*
-Kan jeg spørre om hvem som imponerer mest?

Rafael:
*løfter blikket og ser skarpt på ham*
- Du ligger godt ann... dere gjør alle fremskritt men ikke alle like mye.
*smiler fort*
- Isabells hovmod er hennes fall.. Angelas er tolmodighet og sinnet... Theodins ego..
- Vi har alle svakheter.. men det gjelder å beherske dem

Alexander:
*smiler spakt når han hører det*
-Ja.. selvfølgelig
-Hva.. kan jeg spørre hva som er min svakhet?

Rafael:
- Hva tror du selv?
*ser kort på ham*
*hever øyenbrynet kort*
« Du er dessverre ikke den glupeste tydeligvis...»

Alexander:
*ser ned i glasset sitt*
-At jeg er for mye i mitt eget hode kanskje
-Og jeg har mye å leve opp til.