Harry Potter - New and Improved

Noira:
*sukker stille*
- Alex sleit med å akseptere at Morten var far til Louie..
- Vi trodde det var ham en stund..
*biter seg i lippa*
- Det ble for mye mistro og vanskeligheter med å forstå hverandre.
- Vi klarte ikke kommunisere..
*trekker på skuldrene*
- Og jeg fikk flere forbannelser på meg så Daniel måtte for å redde livet mitt ta meg med til Draconiz.
*ser alvorlig på Max*
- Og da.. fikk jeg tenkt… og alle har heia på meg og Alex, til og med rådskvinnene her sa vi var bundet sammen av skjebnen.
*sukker stille*
- Men med Morten så.. han er alltid der. Han er kvass og egen, men vi har det lett sammen.
- Han takler meg på mine verste dager, det gjør ikke Alex.

Max:
*får en lenger forklaring enn han så for seg*
*hever brynene stille*
- Jøss.
*holder armene over brystet og ser på henne*
- Vel, du har funnet ut av det da

Noira:
- Ja..
*smiler stramt*
- Men det er fremdeles vanskelig rundt ham.
- Vi elsker hverandre.

Max:
*hever brynet*
- Kan man elske to stykker?

Noira:
- Man kan visst det..
*sukker lett*
*ser vondt bort*

Max:
- Hmm..
*ser hun ser bort*
- Hvis han er så syk..
*grubler litt*
- Ikke ta dette ille opp, og jeg tror ikke du gjør det heller
- Men ikke lek med Alex

Noira:
- Jeg leker ikke med ham!
*setter blikket i broren*

Max:
*ser hun gjør akkurat det*
*ser bare rolig på henne*
- Bra

Noira:
*sukker tungt*
*ser fort mot ungene igjen*
- Så jeg bør holde meg unna og la ham lide?

Max:
- Nei, åpenbart ikke
*ser kort på henne*
- Eller er det andre alternativer?

Noira:
- Ikke som jeg vet.
- Kanskje Isabell.
*trekker på skuldrene*

Morten:
*nikker stille*
- Kanskje det er bedre da.
*ser alvorlig på henne*

Noira:
*ser kort på broren*
*presser lippene sammen*
*sukker tungt ut*
- Ja..

Max:
*syns hun er nølende*
*studerer henne litt mer*
- Det viktigste er jo at han ikke har for mye vondt

Noira:
- Absolutt.
*nikker seg enig*
- Han skal ikke lide uansett.

Max:
- Bra.. Da er vi enig
*smiler kjapt*
- Og..
*ser kjapt tilbake på Theodin og flirer*
- Ikke glem at han har to babymammaer han og
- Han slipper for lett unna iblant

Noira:
*smiler skjevt*
*ser oppriktig takknemlig mot ham*
- Takk.
- Jeg er lei av hore stemplet..

Max:
*hever et bryn*
- Hvem kaller deg det?

Noira:
- Ingen sier det direkte…
- Men..
*trekker på skuldrene*

Max:
*gir seg ikke på det*
- Hvem da?

Noira:
*trekker på skuldrene og ser bort*
- Em og Ina…

Max:
*hever brynene lett*
- Javel.
- Jeg kan prate med dem..
*legger armene i kors over brystet*
- Vet du forresten hva som har skjedd med Em og Karsten?

Noira:
*blir blekere*
*senker stemmen og kommer litt nærmere*
- Han er avhengig han med..
- Han sprakk nå etter ungene kom.

Max:
*biter kjeven sammen*
*hever et bryn kort*
- Jaha.
- Har Em klart å holde seg?

Noira:
- Ja.
*smiler stolt*
- Hun har vært skikkelig flink.
*ser opp på ham*
- Karsten… kommer seg nok.
- De er på ham som klegger her