Harry Potter Rollespill 151

Alji:
*står inne på rommet*
*ser fort opp på ham når han kommer inn*
*smiler lurt*

Jeanette:
*nikker kort*
- Takk..
*smiler fort og klemmer ham*
- Vi sees?

Albus:
*kysser kinnet hennes lett*
-Klart.
*smiler varmt*
*slipper henne og smiler svakt mot moren hennes*
-Vi ble visst ikke skikkelig introdusert.
*rekker frem hånden*
-Albus Potter.

Abraxas:
*sukker tungt, irritert*
-Unnskyld meg, men du må ut.

Rozel:
*hever øyenbryne*
- Potter?
*Ser over på datteren*
*tar hånda hans*
- Rozel Buiow .
*nikker kort*
- Så du er lege og en potter..
*rister på hodet til datteren*

Alji:
*smiler søtt mot ham*
*vinker ham med seg mot badet*

Albus:
*angrer på at han sa navnet sitt*
*tenker ikke over at folk vet hvem faren hans er*
*smiler spakt*
-Ja.
-Hyggelig å møte deg.
*ser kort på Jeanette*
-Jeg ringer deg, ok?
*smiler varmt og trekker seg ut av kjøkkenet*

Abraxas:
*legger armene i kors og går etter henne*
-Du burde virkelig ikke være her.
-Hvem har sendt deg?

Rozel:
- Ring i vei du Potter!
*smiler stramt etter ham*
*lukker døra før Jeanette får svare*

Alji:
- Det er det samme..
*vifter med hånda så døra går igjen*
*drar i den ene snoren i kappen, så alt faller av*
*smiler lurt mot ham*
*ennå sløret festet bak ørene*

Albus:
*ser forvirret på døren og biter kjeven hardt sammen*
*skjønner ikke hvilket grunnlag hun hater ham på*
*klarte å overbevise datteren, skal nok klare å overbevise moren også da*
*stikker hendene i lommene og begynner på hjemveien*

Abraxas:
-Du kan altså engelsk.
*studerer henne*
-Hvem er du? Hvem sendte deg?

Jeanette:
*Ser hardt på moren*
- Hva var det for!?
*får ikke noe svar*
- Mamma.. jeg er ikke 15 år lengre..
*ser rasende eter henne mens hun går inn på kjøkkenet*
*ser inn på datteren*
- Vennen..
*smiler fort*

Alji:
- Er det virkelig viktig... for oss..
*går rolig nærmere ham*
*kjenner en kjølig bris mot den nakne huden*

Abraxas:
*legger hånden på håndleddet henes og tvinger den bort*
-Ja, det er det.
*ser alvorlig ned i det han kan skimte av øynene hennes*
-Hvem og hvorfor?

Alji:
*stykker brått til*
*rynker pannen svakt*
- En venn..
- For å hjelpe deg.
*forstår ikke hvorfor han tar så på vei*
*pleier aldri ha vanskeligheter*

Abraxas:
*smalner øynene*
*slipper hånden hennes ned*
-Få på deg klærne.

Alji:
*håper ikke dette er den typen som slår*
*snur seg og går fort å ta på seg klærna*
*ser Nadya brått står i døråpningen*
*stykker til*
*går kjapt ut derifra*

Nadya:
*Ser rasende på Abraxas*
*Ser etter henne*
- Vet du hvilken vanære det er for meg!?
*tårer i øynene*
- Jeg er gravid med barnet ditt og det vandrer en konkubine her!

Abraxas:
*ser lenge og kaldt på henne*
-Jeg har ikke rørt henne.
*freser lavt*
-Du må gjerne tro det om du vil, men om du stoler på meg...

Nadya:
- Jeg ser jo at du ikke har rørt henne!
*freser*
- Men det at hun er her... det..
*ser fort bort*
*lukker øynene*
*puster tungt*
*brått redd i stemmen*
- Xas..
*skjelver*
*kjenner noe er galt med barnet*

Abraxas:
*rynker pannen svakt*
-Hva?
*går raskt nærmere henne*
-Nadya, hva er det?
*legger hånden til pannen hennes og den andre til magen*
-Er det noe galt?

Nadya:
*stønner av smerte*
*hikser skremt*
- Hva er det som skjer...
*hikser sårt*
- Han kan ikke komme nå..!

Abraxas:
*ser bekymret ned på henne*
-Kommer han nå?!
-Herregud, greit, ok, du må ha hjelp..!
-Hvor skal vi gå!?

Nadya:
- Damene... ute..
*hikser*
- Noen...
*hvisker forpint*
*skriker av smerte*

Abraxas:
-Men i helvete, har dere ikke leger av noe slag?!
*prøver å holde henne oppe*
-Nadya, du kan ikke føde her!
*får henne med seg ut av rommet*

Salhar:
*utenfor og ser etter Therana*
*hører brått et smertehyl*
- Khajia!
*snur seg mot den eldste av kvinnene*
*Ser hun følger etter ham og mot rommet*
- Ana..!
*ser hun motvillig kommer etter*
*stopper opp like innenfor*
*ser Khajia hjelper Nadya ned på senga*
*står klar i tilfelle de trenger krefter med å få barnet ut*

Therana:
*ser nervøst inn på dem*
- Det kommer til å gå fint Nadya.. vi er her..
*snur seg og lukker døra ut til hagen*
*antar de andre kvinnene tar seg av barna for nå*

Abraxas:
*ser Therana kommer inn*
*kjenner han ikke kunne ha blitt mer utilpass*
-Er det noe jeg kan gjøre?

Salhar:
*ser fort på ham*
- Ikke akkurat nå.
- Om du vil så kan du gå ut eller bli.
- Ana, hjelp Khajia..!
*ser hardt på forloveden*
*Ser hun løper etter vann*
- Det skjer av og til..
*ser over på Abraxas*
-... at barna har store krefter og kjemper for å komme ut, eller å bli inne hos moren..
- Derfor jeg er her.

Abraxas:
*stryker sin kone over pannen og smiler spakt ned mot henne*
*ser hun har det vondt*
*legger den kalde kluten mot pannen hennes og setter seg på sengekanten*
-Vi får en sønn i dag...

Salhar:
*går rolig frem når den gamle kona ber ham om det*
*legger hånda rolig over magen til Nadya*
*rynker pannen svakt*
- Villkar av en sønn dere får..
*må flire*
- Om jeg noen gang blir så heldig..
*ser Therana kommer ved siden av ham med vann*
- Gi meg et minutt, så skal jeg roe ham ned.. da blir det mer behagelig for deg Nadya.
*lukker øynene i konsentrasjon*

Therana:
*prøver å ikke fange noens blikk*
*trekker seg sakte bort*
*kjenner hun virkelig må anstrenge seg for ikke å gråte*
" Om det ikke var for Nicholas, så hadde det vært meg han fikk en sønn med nå.."
*hikser sårt inn i armskroken*
*håper ingen merker det*

Abraxas:
*ser opp på Therana*
*kan kjenne smerten hennes på tvers av rommet*
*ser Nadya ikke legger merke til at han reiser seg*
*legger hånden på Therana og fører henne ut av rommet*
-Du kan ikke være her.

Therana:
*merker Xas blikk i det hun ser opp*
*snur seg med ryggen til, så han ikke skal se henne*
*men kjenner en hånda hans på skulderen*
*går knust med ham ut av rommet*
*hikser sårt*
*nikker hakkete*
*vil ikke bryte sammen her foran dem alle*

Salhar:
*får nok med seg hva som foregår ja.*
*men hjelper Nadya*