Harry Potter Rollespill 166!

Nathalie:
- Værsåsnill..!
*ser sårt på ham*
- Jeg må komme meg ut herfra..!!

Kaspian:
*svelger hardt og ser frustrert på henne*
*presser leppene sammen*
-Finn barna da.

Nathalie:
*snur seg og løper etter ungene*
*klarer mirakuløst å få tak i ungene og komme seg ut*
*klemmer dem tett inntil seg når de kommer tilbake til Kaspian*
*kjenner tårene renner*
- Tusen, tusen takk..!
*hvisker sårt*

Kaspian:
*tar av seg kappen sin og legger den om skuldrene hennes*
-La meg ta ham.
*tar imot Abraxas sin sønn og holder ham inntil seg*
-Bare.. følg meg.
*ser alvorlig på henne og begynner å gå nedover*

Nathalie:
*går tett inntil ham*
*ber en stille bønn om at dette skal gå*
*lengter så hjem til Øya*

Kaspian:
*legger armen om henne*
-Huset mitt er det eneste med blå karm rundt døren.
-Pappa er fremdeles på jobb.
-Du løper rett inn der, finner flumpulveret over peisen og drar.
*prater lavt med henne mens han fører henne nedover*
*legger guttungen over i armen hennes igjen*
*fomler med passet foran vakten og stiger frem for å vise det*
*ser seg raskt over skulderen til henne*
-Løp..

Nathalie:
*løper så fort hun kan med de to små barna i armene nedover mot landsbyen*
*hører det blir et oppstyr bak seg*
*men fortsetter å løpe så fort hun kan*

Kaspian:
*blir øyeblikkelig lagt i kne og får armene tunvget opp langs ryggen*
*lukker øynene idet pannen treffer bakken*
*svelger hardt*
*håper at hun kommer seg bort*

Nathalie:
*stopper et kort øyeblikk*
*men får fart på bena igjen*
*kommer see inn i huset, kaster flumpulveret inn i og trer inn i peisen*
- Øya!!!

Larissa:
*holder på å få sjokk idet Nathalie dukker opp på hennes og Wills soverom*
-Herregud..!
*kommer seg raskt bort fra Wills brystkasse og slenger morgenkåpen om seg*
-Herregud, Nathalie..

Nathalie:
*står og stirrer fremfor seg*
*klemmer ungene hardt og tett inntil seg*
*klarer ikke få frem et ord*
*ser Will og Larissa kommer mot henne*

Will:
*har i motsetning til Larissa beholdt mesteparten av klærne*
-Nathalie.
*skyndter seg til henne*
*får guttene ut av armens hennes og lar Larissa holde dem*
-Nathalie..
*legger begge armene om henne og klemmer henne inntil seg*

Nathalie:
*kjenner Wills armer om seg*
*hikser sårt når det endelig går opp for henne hvor hun er*
*kjenner tårene og hiksene strømmer på*
*skjelver som et aspeløv i armene hans*

Will:
*klemmer henne hardt og stryker henne over håret*
-Jenta mi..
*får henne bort til sofaen og lar henne sette seg*
-Det er så godt å se deg.. du er trygg nå.

Nathalie:
- De dreper ham..!!
*hikser sårt*
- Han hjalp meg å rømme..
*klemmer seg sårt inntil Will*
*kjenner sjokket river i henne*

Will:
*sender alle sine takknemlige bønner til den mannen*
*stryker henne over håret*
-Hvem var det?

Nathalie:
- En gutt som jobbet i hagene
*hikser sårt*
*klemmer seg sårt inntil ham*
*lukker øynene sårt*
- Hv.. hvor er Xas?

Larissa:
*ser ned på de små guttene og svelger tungt*
-Jeg skal hente ham.
*legger de to små innerst på sengen og skyndter seg ut*

Will:
*kysser pannen hennes lett*
-Det viktigste er at du er hjemme.
*ser alvorlig ned på henne*
-Skadet de deg?

Nathalie:
*klemmer seg sårt inntil ham*
*rister stille på hodet*
*snufser sårt*
*lukker øynene*
*kjenner tårene bare renner og renner*

Abraxas:
*kommer løpende inn med moren i hælene*
*ser sønnen på sengen og kjenner at hele ham synker sammen*
*at hele den dårlige samvittigheten kommer til overflaten*
*siger ned på sengekanten og stryker gutten sin over det lille hodet*
*ser takknemlig på Nathalie*
-Herregud...
*kjenner at stemmen nesten knekker*
*kommer bort til henne og får henne i armen sin*
-Tusen takk

Nathalie:
*smiler sårt til ham mellom tårene*
*klemmer seg tett inntil broren*
*hikser sårt*
*kjenner det er helt overveldende å se familien igjen*

Abraxas:
-Tusen takk
*svelger hardt og klemmer henne hardt*
*slipper henne og ser henne inn i øynene*
*smiler varmt*
-Takk.
*kommer seg ikke raskt nok tilbake til sin sønn*

Nathalie:
*hikser stille*
*lar ham gå bort til sønnen sin*
*plukker Peter rolig opp og klemmer ham tett inntil seg*
- Nå er vi trygge
*hvisker i øret hans*

Larissa:
*ser varmt på de to*
*har aldri møtt det yngste barnebarnet før, aldri sett ham*
*kjenner at tårene veller opp i øynene hennes*
-Takk, Nathalie.
-Det er godt å se deg..

Nathalie:
*har nesten lyst til å klemme Larissa*
*smiler forsiktig mot henne*
*klemmer om sønnen*
- I lige så.
*Ser på Xas og sønnen hans*