Harry Potter Rollespill 171!

Abraxas:
-Takk, og tenk det skal jeg
*flirer og pakker seg godt inn*
-Sov godt da.

Adrian:
-Vær så snill.. Det er ikke nødvendig
*smiler stramt når mannen retter seg opp*
-Hva med at vi går til kontoret mitt?
-Litt mer privat.. de fleste her har større ører enn alvene
*sukker*

Nathalie:
*flirer mot ham*
- God natt...
- Sov godt og ikke snork.
*åpner det ene øyet og ser skarpt på ham*
*flirer og lukker øynene*
*sukker lett ut*

Kasper:
*humrer fort*
- Så aboslutt rett
*går rolig etter ham*
*følger ham like bak*

Abraxas:
*fnyser og gjesper stort*
-God natt..

Adrian:
*åpner døren til kontoret*
-Det er ikke første gang min mor har prøvd å få meg til å ansette
*strekker ut hånden til en stol*
-Men hun har ikke snakket så varmt om noen før
-Ikke engang meg tror jeg
*klør seg i hodet og smiler raskt*

Nathalie:
*gjesper stille*
*ligger en stund i ro*
*men ruller seg mer og mer mot midten av madrassene deres*

Kasper:
*humrer*
- Skulle tro jeg var en gammel elsker
*blunker fort*
*setter seg rolig ned*

Adrian:
*humrer og heller opp drikke i to glass*
-Ja, nesten så.
*rekker ham det ene og setter seg ned bak disken*
-Så.. hvis min mor bryr seg så om deg, hvorfor har jeg aldri sett deg her før?

Abraxas:
*ikke sovet så godt som på lenge*
*sover som en sten*

Kasper:
- Din far var ingen stor... hva skal man si.. fan av meg
*rører fingeren rundt glasset*
*sukker dramatisk*
- Så jeg ble sendt laaangt unna
*ser fort opp på ham*

Nathalie:
*spooner seg inntil ham*

Adrian:
*rynker pannen*
*begynner å lure på om han virkelig var morens gamle elsker*
*kremter*
-Ja, jeg syns det var noe med aksenten din.
*lener seg frem og setter glasset fra seg*
-Men når du har vært så lenge borte, hvorfor vil du da ha denne jobben?
-Du vet det innebærer å kjenne de fleste, vite det meste..
-Gi meg råd.

Kasper:
- Da kan det også være lurt å være en utenforstående
*alvorlig der han sitter*
- Å ikke ha noen nære bånd, lettere å plukke ut løvetennene.
*smiler beroligende*
- Jeg er en god menneske kjenner.. vanskelig å bevise, men så er det nå.

Adrian:
*liker mannen godt, til tross for at han er gammel nok til å være hans far*
-Hmm..
*nikker stille*
-Du har et godt poeng.

Kasper:
- Selvfølgelig, ser du det, allerede et godt råd
*humrer*
- Og jeg er ikke redd for å si hva jeg mener.
*smiler fort*
- Jeg har det på samvittigheten å ikke lyve en person.
- Spør du meg, får du mitt ærlige svar, uansett hvor.. misstilpasset det er.

Nathalie:
*våkner av at de små må ha mat*
*skubber seg forsiktig fra Xas*
*går rolig ut på kjøkkenet og varmer opp grøt*
*får to av de små med seg*

Adrian:
*humrer med ham*
-Vet du.. faen heller.
-Du er ansatt.
-Det gjør min mor lykkelig, min jobb enklere..
-Gratulerer.
*smiler vennlig og løfter glasset mot hans*

Abraxas:
*merker at noen forsvinner fra armen hans*
*rynker pannen og åpner øynene*
-Hvor skal du..?
*mumler og snur seg over på magen*

Kasper:
*flirer mot ham*
- Skål
*retter glasset sitt mot hans*
*drikker lett*
- Å.. fy..
*svelger hardt*
- Hva er dette du drikker?
*hever øyenbryne*
- Ikke si du har et hjemmebryggeri?
*humrer*
- Sterkt for en gammel mann..
*rister på hodet*

Nathalie:
*Ser bak på ham*
*rødmer svakt*
- Lucas og Peter er sultne.
- Sov du
*smiler varmt*
*går rolig ut med guttene*

Adrian:
-Hvis du ikke tåler det er du virkelig gammel ja
*humrer og drikker av sin*

Abraxas:
*stønner og begraver ansiktet i puten*
*sovner raskt igjen*

Kasper:
*rister på hodet*
*humrer lurt*
- Jeg har ikke kjent noe så sterkt siden..
*rynker pannen svakt*
- Frankrike.
*smiler lurt*
*ser lenge på ham*
- Du vet at mor til de små du har tuklet med går rundt borgmurene her?
*hever øyenbryne*
- Hun er som en sulten ulv.

Nathalie:
*mater guttene og steller dem igjen*
*synker ned på madrassen ved siden av Xas etterpå*
*helt gåen*
*legger hodet sitt mot armen hans og er brått like langt borte i drømmeland*

Adrian:
*sukker*
*vet at rykter sprer seg raskt, men ante ikke at det gikk så fort*
-Jeg vet det.
-Tar vel ikke lang tid før hun er på dørstokken og ber om å få komme inn
*fnyser*

Abraxas:
*løfter armen og legger den automatisk om henne*
*smatter og sover videre*

Kaspar:
- Ah
*hever hånda*
- Det er akkurat det hun gjør
*ser alvorlig på ham*
- Hun er ingen liten dumming.
- Og et par av dine karer er på gli.

Adrian:
-Hør her..
*bøyer seg over bordet*
-Min Isabell er borte, og jeg må ha noe å bytte henne med i tilfelle Lúkas får tak i henne.
-Hvis noen slipper Therana inn, så er de så godt som døde.
-Og mine menn vet det.

Kasper:
*bøyer seg mot ham også*
- Men da er det ikke dine venner
*ser alvorlig på ham*
*hører det blir en lang pause*
- Therana vet ikke hvor datteren din er.
- Men jeg antar din kone ikke har mange steder å dra utenom deres felles familie
*alvorlig*
- Vil du at Therana skal få tak i henne..?
*hever øyenbryne*
- Hadde jeg vært deg... få Ana inn .. da vet du hvor hun er.
- Og du vet at hun ikke er med Isabell.

Adrian:
-Den kvinnen er farlig, Kasper.
*reiser seg og går for å fylle på glasset sitt*
*sukker og snur seg mot ham*
-Men, jeg skal tenke på det.

Kasper:
*ser fort på ham*
- Jeg er fullstendig klar over det Adrian
*smiler kjapt*
- Du la ikke merke til at jeg har hatt personlig kontakt med henne?
*hever øyenbryne*
- Jo.. " Ana " har vært inne i borgen og vandret om natten Adrian.

Adrian:
*setter glasset hardt fra seg*
-Hva?!!
*klarer ikke holde raseriet tilbake*
-Hvor, når?!

Kasper:
- I går natt..
*smiler stramt*
- Hun så til at ungene sov.. så gikk hun igjen
*må nesten grøsse*
- Hun er like lydløs som et spøkelse

Nathalie:
*våkner godt og varmt neste morgen*
*hører ungene drar i stoler*
*antar de skal bygge lekeslott*
*stønner bare svakt*
*vil ikke våkne ennå*
*ikke med armene hans om seg*

Adrian:
*sukker tungt og drar en hånd over kjaken*
-Jeg var snill med henne, ok?
-Jeg sa hun skulle få datteren så lenge hun gjorde noe for meg.
-Og det har hun ikke gjort.
-Så hvorfor skal jeg bare slippe henne inn?
-Jeg vil bli sett på som svak!

Abraxas:
*kjenner en person i armkroken hans*
*myser ned og ser Nathalie*
-God morgen..

Kasper:
*ser lenge på ham*
*rister stille på hodet*
- Hvis du virkelig får temmet henne.
- Lurt henne trill rundt..
- Så vil du fremstå meget bra
*alvorlig*
- Hun tror hun har makt, og vel.. det har hun..
- Men en kvinne burde ikke sitte med slikt.
- Hun burde temmes.

Nathalie:
- Måren..
*gjør ingen mine til å flytte på seg*
*gjesper stort*
*åpner ikke øynene*
*vil ikke møte blikket hans*

Adrian:
-Det jeg trenger, er den siste puslebiten.
-Den siste gutten!
-Lúkas kommer til å bruke disse barna.
*ser bekymret på Kasper*
-Therana kjenner guttens far. Hun kan få tak i ham.
-Hun må det.
-Det er eneste måten hun får komme inn hit på.
*fast bestemt*

Abraxas:
*rører seg heller ikke*
-Hvordan havnet du her?
*humrer lavt*