Harry Potter - New and Improved

Adrian:
*rynker pannen lett*
*kan se at det overhodet ikke er det hun tenker på*
-Ja
-Mor gjør underverker.
*smiler fort*
-Du trenger ikke å sitte her med meg, Irna.
-Jeg kan se du er satt ut.
-Jeg trenger ikke barnepike, selv om mor kanskje fortsatt ser på meg som en treåring.

Irna:
*ser stramt på ham*
- Jeg sitter her, slapp av..
*blir stille igjen*
*ser nå at det er blod på store deler av gulvet*
- Drepte du henne...?
*snur blikket i ham*

Adrian:
*strekker på nakken*
*sukker tungt*
-Nei.
*ser inn i øynene hennes*
-Det gjorde jeg ikke.
-Og hvis jeg hadde gjort det, var det fordi hun var sekunder unna å drepe meg.
*smiler stramt*
-Hun er heldig som får leve i det hele tatt, Irna.
-Drapsforsøk straffes hardt her.
-Drapsforsøk på en fyrste...
*hever brynene og smiler stramt*

Irna:
- Ikke gidd å ta den tonen Adrian..
*mild i stemmen*
- Jeg er herfra jeg også kjære deg..
*sukker tungt*
- Hvorfor lot du henne komme så tett innpå deg?!
- Forsto du ikke hvor alvorlig det var?

Adrian:
*himler nesten med øynene når hun kaller ham for kjære*
*vil ikke fortelle henne egentlig*
*men innser han må være ærlig*
*ser henne i øynene*
-Fordi vi hadde sex.

Irna:
*holder det tomme blikket på ham*
- Og det finnes ingen andre kvinner i palasset du ville gjer det med?
- Eller ha noen i bakhold i tilfelle det skulle gå galt?
*hever øyenbrynet kort*

Adrian:
*rister oppgitt på hodet*
*noe oppgitt over at han må unnskylde seg for henne*
*men forstår det også*
-Klart det er andre jeg heller skulle gjort det med.
-Det vet du da.
*ser alvorlig på henne*
*trekker på skuldrene*
-Jeg har ingen unnskyldning.

Irna:
*blir kjølig i blikk og stemme*
- Jeg blåser i hvem du har sex med Adrian.
- Men du er den mest fremdragende fyrsten dette riket har hatt..! Ikke landet få til spille! Alt du har kjempet for..!
*lidenskapelig i stemmen*
- Du kan gjøre en så stor forskjell.. men en død mann kan ikke
*reiser seg*

Adrian:
*rynker pannen av det hun sier*
*er overrasket over hvor oppriktig hun virker*
*løfter hånden og legger den om håndleddet hennes*
*holder henne igjen*
-Det er få som er så ærlig med meg som det du er.
-ikke gå.

Irna:
*hører brorens advarende ord svirrer rundt i hodet hennes*
"Du begynner å komme for nære ilden nå Irna"
*kjenner det stramme grepet hans*
*møter blikket hans*
*setter seg sakte ned*
- Som du vil.
*smiler stramt*
*kjenner han ikke umiddelbart slipper*
*stryker den andre hånda over hans*
*kjenner det gnager i henne*
- Er ikke Therana under Rafaels kontroll?

Adrian:
*løsner grepet om hånden hennes*
*takknemlig for at hun ikke går*
-Ikke nå lenger.
-Hun ble ikke gravid med ham.
*ser på henne og smiler kort*
*ser over skulderen hennes at moren er tilbake*
*sukker av alle greiene hun har med*
-Ingen så deg vel?

Delia:
-Slapp av, Adrian.
*ser kort på ham*
*setter fra seg på bordet*
*finner et krus til ham og begynner å mikse*

Irna:
*ser etter Delia*
*smiler stramt*
- Jeg visste ikke at Delia var slik enn fremdragende healer..
*ser ned på Adrian*
- Ah..
*mildner litt i blikket*
- Du gav henne til feil bror..
*smiler svakt, lurt*
- Han andre påstår han har 28 barn..
*himler med øynene*
- Jeg har aldri sett noen av dem..
- Det er et vanlig problem i vår familie..
*lar blikket gli til Delia*
- At jeg har tre sønner er et under

Delia:
*lytter til hva de sier*
*ser både Irna og Adrian har latter i blikket*
-Rafael har da en sønn.
*kommer bort med kruset mellom begge hender*
-Du burde ikke snakke slik om brødrene dine.
*ser kort på henne*
*lar Adrian ta imot kruset*
-Drikk opp hele.

Irna:
*blir stille når Delia irettesetter henne*
*sender et lurt blikk til Adrian*
- Det er sant Mor, unnskyld.
*senker blikket*
- Alexander..?

Adrian:
*smiler svakt tilbake*
*ser moren går tilbake for å pakke sammen tingene sine*
-Ja, det er sant nok.
*rynker på nesen av den grusomme lukten*
-Men at han har en garanterer ikke at han får en til.

Irna:
*senker stemmen*
- Kanskje han inne vil..har det slått deg?
*ser etter Delia*
- Han elsker henne..
*smiler svakt men varmt*
- Han forguder henne
*holder blikket på Delia*
- Hva mer kan en be av noen enn å elske en så betingelsesløst som det?

Adrian:
*følger blikket hennes mot moren*
*vender det rolig tilbake til Irna*
*rister på hodet*
-Jeg vet at han elsker henne.
*smiler fort mot henne*
*har sett hvordan de ser på hverandre*
*er ikke i tvil lenger, selv om han var det i en lang stund*
-Jeg prøvde å fri ham for ansvaret.
-Men han mente at det var en skam.

Irna:
*ser uforstående på Adrian*
-  Ja så klart det er...
*rynker pannen svakt*
*forstår ikke helt hva Adrian mener*
- På grunn av ryktene.. 
*rynker pannen hardere når hun ser Adrian virker forvirret*
- Det blåser jo liv i dem igjen..!

Adrian:
*hever brynene lett*
-Ryktene?
*setter kruset fra seg på bordet vedsiden av*
*kjenner svimmelheten er borte*
*og at kvalmen sakte forsvinner*

Irna:
*ser kort etter Delia*
*kan ikke forstå at de ikke har hørt dem*
- Om at hverken jeg eller Rafael er barn av Rovol.
*ser forundret på Adrian*
- Har du ikke hørt dem...?
*kjenner det gjør vondt å snakke om teamet*
- Det gikk.. ganske langt før mor klarte å overtale Rovol.
*senker stemmen og blikket*

Delia:
*hører aldri Rafael prate om familien sin*
*eller fortiden sin i det hele tatt*
*rynker pannen til det Irna sier*
*men sier ingenting, og ser ikke på henne*
*vet hun ikke burde legge seg opp i det*

Adrian:
-Nei. Det visste jeg ikke.
*kan se det gjør henne vondt*
*men kjenner seg igjen i historien henne
-Jeg beklager.

Irna:
*kjenner øynene fylles med tårer*
*tørker dem fort bort*
*kremter for å rense stemmen*
- Det.. var skikkelig ille.. spesielt for Rafael..
*klemmer hendene om hverandre*
- Rovol sultet ham... han torturerte ham..
*presser lippene sammen*
- Og når mor døde.. og det kom frem at Rovol faktisk var faren vår.. så gikk Rovol etter meg
*smiler stramt*
- Vel.. 
*klarer ikke snakke om det*
*snur blikket bort*
- Jeg tror litt av Rafael døde den natten han drepte Rovol.
*klarer ikke holde stemmen ren*
*tørker bort tårene som kommer*
- Han ble så... innestengt og kald..
*puster dypt inn*
- Og derfor blir jeg så glad når han endelig får være lykkelig med deg Delia
*ser gråtekvalt opp på henne*

Delia:
*snur seg sakte rundt når Irna begynner å fortelle*
*kan se at Adrian sitter overrasket*
*visste noe, men overhodet ikke alt*
*holder hendene foran seg og klemmer om dem*
*ser varmt mot Irna*
*kommer bort for å gi henne et tørkle for å tørke tårene sine med*
-Det er meg en ære å få gjøre ham lykkelig.

Adrian:
*legger hånden sin mot kneet hennes*
*klemmer lett om det*
*skjønner brått at det er mye han ikke vet*

Irna:
*tar takknemlig i mot*
*hikser når hun hører Delia si det hun sier*
*tørker fort øynene*
*hører en dør går opp bak dem*
*prøver å skjule ansiktet, vil ikke la noen se henne gråte*

Rafael:
*kommer rolig inn døren*
- Herre jeg fant henne...
*rynker pannen når han ser dem foran seg*
- Irna, går det bra..?
*er kjapt borte hos henne*
*legger armen om søsteren*
*får armene hennes om nakken*
*Stivner til*
*legger armene forsiktig om henne*
- Hva har hendt..?
*forundret over følelsene i blikkene til Adrian og Delia*

Delia:
-Ingenting, skatt.
*legger armene sine rundt seg selv*
*har aldri sett bror og søster i en så emosjonell klem før*
*varmer henne å se*
-Bare en lang, emosjonell dag.
*smiler spakt*

Adrian:
*trekker pleddet bort og setter bena ned på gulvet*
*ser skjorten fortsatt er åpen, og knepper den fort igjen*
*venter til Irna ikke gråter så mye lenger før han spør*
-Hvor fant du henne?