Harry Potter - New and Improved

Daniel:
*rister på hodet*
*strekker seg etter vinflasken*
- Da hadde du blitt høyere enn meg.
*heller opp til dem begge*
- Og det går ikke..!

Morten:
- De sitter på kontoret med meg.
*smiler fort*
- Gir Nathan noen leker, så er han underholdt.
- Også tar vi litt fler pauser

Terina:
- Ikke?
*flirer mot ham*
- Så det er dine kriterier til mine sko?

Noira:
*blir stille*
*ser ned på guttene*
*sukker tungt*
- Det hørtes fryktelig travelt ut for din del..
*kjenner den dårlige samvittigheten sniker seg inn*

Daniel:
*ser fort på henne med et flir*
- Ja?
- Jeg må være høyest.
*løfter glasset sitt for å skåle til henne*
- Men kjolen kan være så kort du vil. 

Morten:
- Det pleier å gå fint.
*smiler varmt ned mot sønnene*
- Eller hva?

Terina:
*flirer og hever sitt eget glass*
*smiler lurt*
- Greit... som du befaler..
*fniser over glasset*
- Hva skal jeg gjøre med kjolen da..? Den jeg har er jo tilgriset..
*ser strengt på ham*

Noira:
*føler for å unnskylde seg hele tiden*
*sukker stille*
- Si ifra om det ikke gjør det.
- Ja jeg må få kontroll på kreftene...men her inne så klarer jeg meg jo veldig fint
*smiler fort*

Daniel:
*begynner å flire*
- Pakket du ingenting?
- Terina da..

Morten:
*nikker stille*
- Det er fint.
*smiler fort*
*holder på å spørre hvordan treningen går, men stopper seg selv*
*vil ikke få henne inn på tanker om Alexander*
- Typisk at de skulle bli syk nå.. men bedre å få det overstått.

Terina:
- Jeg måtte snike meg avgårde!
*flirer mot ham*
- Helt serr!
- De følger jo med meg de forbannede spanerne..
*himler med øynene*
- Men jeg klarte å lure dem...med kofforten!

Noira:
- Ja... Men vi har vel egentlig vært heldige så langt?
*løfter Nathan oppå seg*
*lar ham hvile med hodet på brystet hennes*
- De er ikke mye syke..
*smiler varmt og holder om sønnen*
- Herregud så lang han er blitt!
*flirer ned mot Nathan*
- Mamma kan ikke tro du at var i magen..

Daniel:
*ler med henne*
- Såpass..
*reiser seg og går for å finne kjolen hennes*
*får den ren og pen med et knips*
- Sånn, kjære Terina
*holder den opp foran henne*

Morten:
*smiler varmt av Nathan*
*ser han er trett*
- Om du er heldig, sover de hele dagen..

Terina:
*himler med øynene mot ham*
- Sånn kjære Terina..
*fnyser*
- Så kjedelig du er da
*flirer opp mot ham*
*reiser seg og kommer mot ham*
- Du vil ikke ut du..
*stryker hendene over brystkassen hans*
- Du vil at jeg skal gå her inne i undertøyet mitt og ikke tørre vise meg ute.

Noira:
*smiler varmt*
- Er det egoistisk å synes det er koselig at han vil sove på meg?
*flirer*
- Han er virkelig ikke mamma gutt..

Daniel:
- Nå.. Hvorfor sier du det?
*slipper kjolen hennes*
*legger hendene om henne*
- Jeg sa jo nettopp at jeg ville se deg i hælene dine
*bøyer seg ned for å kysse leppene hennes*

Morten:
*humrer*
- Det er koselig.
*smiler svakt*
- Husker da han ikke ville ligge noe annet sted enn der. Virker lenge siden nå..

Terina:
*kysser ham igjen*
- Dust
*fnyser lett og flirer mot lippene hans*
*trekker ham med seg mot senga*
- Skal vise deg hva jeg kan med de hælene..

Noira:
- Ja.. herregud så fort det går..
*ser vedmodig på sønnene*
- De vokser så alt for raskt.
*klemmer bedre om Nathan*
- Jeg måtte pakke bort klærna til Jason.. han kan ikke bruke den størrelsen mer..
*begynner å flire*
- Gjett hvem som satt å hylgrein da?
*rister oppgitt på hodet*
- Mamma monster..
- Satt å gråt over at nå var både Nathan og Jason for stor...og jeg ikke skulle ha flere barn som passet i akkurat de klærna.

Daniel:
*smiler når hun flirer*
*strammer grepet om henne*
- Åh?
*kysser henne i munnvika*
- Vis meg..

Morten:
*hører hun jatter og jatter*
*smiler bare svakt og nikker*
- Sånn er det når de vokser..
*vet ikke hva han skal si*
*kjenner det føles ubehagelig å late som ingenting*

Terina:
*smiler lurt mot ham*
*napper til seg hælene og drar ham mot senga*

Noira:
*kan merke tausheten brer seg igjen*
*ser ned på de to sovende guttene*
- Unnskyld.

Morten:
*avbryter henne*
- Ser ut som begge sovnet.
- Skal jeg bære Jason inn på rommet?
*reiser seg fra sofaen*

Noira:
*lukker øynene*
*presser lippene sammen*
*nikker sakte*
- Gjør det..

Morten:
*går for å legge ham*
*breer over sønnen*
*kjenner han er mindre varm allerede*
*kommer ut igjen etter en stund*
- Sånn..
*kremter svakt*

Noira:
- Takk.
*smiler oppriktig til ham*
*stryker over Nathans rygg*
*reiser seg sakte med sønnen*

Morten:
*nikker stille*
*hviler blikket på Nathan og smiler svakt*
- Så fredelig..

Noira:
- Veldig..
*har en million spørsmål hun vil stille ham*
- Nathans to års dag nærmer seg jo..

Morten:
- Ja..
*smiler fort*
- Hvordan skal vi feire det da?

Noira:
- Må ha banankake
*flirer fort*
- Nei.. Jeg vet ikke.
- Her?
- Bare de nærmeste?
*smiler forsiktig*

Morten:
*nikker*
- Høres ut som en plan.
*vet de blir mange selv bare med det Noira omtaler som de nærmeste*
- Får planlegge litt mer når det nærmer seg.
*skotter fort mot klokken*
- Jeg har et møte, men.. Dere klarer dere?

Noira:
- Klart..
*smiler kjapt*
*kremter fort*
- Får... Får jeg gi deg en klem?

Morten:
*smiler svakt og nikker*
*åpner armen for henne*
*klemmer henne forsiktig til seg*

Noira:
*går mot ham og legger armene om ham*
*kjenner en lettelse over å få lov og å tørre å komme nær ham*
*føler hun hvisker ut frykten*
- Takk for hjelpen

Morten:
- Selvfølgelig.
- Når som helst.
*kjenner tristheten griper tak i ham og svelger hardt*
*klemmer henne forsiktig tilbake*