Harry Potter - New and Improved

Isabell:
- Javel.
*smiler spakt*
*går ved siden av henne ut av rommet*
*går rolig nedover gangen og mot hagen uten å si noe*
*ser tjenerne åpner dørene for dem*
- La oss se på rosene. Har du sett dem før?

Sophia:
*ser dumt på henne*
- Kan jeg få se dragene?
*hever øyenbrynet*

Isabell:
*begynner å le*
*men ser at hun mener det, så tar seg sammen*
- Nei. 
*styrer henne mot rosehagen*
*begynner å fortelle om den istedenfor*
- Det er bestemor som har plantet dem.

Sophia:
*ser kort på rosene*
- De stinker..
*ser uinteressant bort*
*skubber med foten i grusen*

Isabell:
*sukker litt*
*aner ikke hva hun skal gjøre med denne jenta*
*går bare videre mellom rosebuskene*
- Du har ikke mye manerer for å ha adelig blod.

Sophia:
- Ikke dere heller!
*ser surt på henne*
- Jeg er kidnappa lissom!

Isabell:
*ser fort på henne*
- Sånn som jeg ble en gang.
- Men av det du vil kalle din familie.
*sukker igjen*
- Sophia.. Jeg vet hvordan du har det.

Sophia:
- Ååååja.
*himler med øynene*
- Er du sånn psykolog?
- Jeg fikk den forrige min til å grine.. Så gled deg.
*ser surt på henne*

Isabell:
- Psykolog?
*ser lettere forvirret på henne*
*syns hun sier mange ord hun ikke kan*
*klistrer på et smil igjen og rister på hodet*
- Nei.. 
*fortsetter å gå*
*aner ikke hva hun kan si til henne*

Sophia:
*ser mer og mer spørrende på henne*
- Hvorfor må jeg være med deg egentlig?
- Du er jo helt døll..
*mumler*
*snur seg for å se seg om*
- LOL se på skrullene..

Isabell:
*plukker på fingrene sine*
*blir stille en stund før hun snur seg*
- Javel. La oss gå og se på dragene.
*begynner å gå i motsatt retning*

Sophia:
- Serr?
*får et flir om lippene*
*tripper lett ved siden av henne*

Isabell:
*går raskt*
*kaster et blikk bak seg, føler alltid noens blikk i nakken sin*
*stopper når de kommer til klippen*
*hører lydene fra dem langt der nedenunder*
- Her er de.

Sophia:
*er så lita at hun må klatre opp på gjerdet for å se dem*
*stirrer fascinert på dem*
- Oj..
*mumler*
- De er svære..

Isabell:
- Ja. De kan spise deg i en jafs om du kommer for nærme.
*grøsser*
*holder seg et par meter bak henne*
*liker dem overhodet ikke*
- Eller brenner deg opp, slik at det bare er en liten askehaug igjen.

Sophia:
*bare gliser mer og mer*
- Jaaa!!!
*skriker ned til dem*
*rister i gjerdet*
- Vis meg litt ild!!

Isabell:
- Ved gudene..
*mumler*
*angrer allerede på dette*
*antar dragene reagerer på skrikene hennes, for ser en høy flamme og røyk like etter*
- Sophia!
*kommer raskt bort for å dra henne unna*

Sophia:
- Wohooo!!!
*kjenner hun blir nappet bakover*
- Ååh.. Dust ass..!

Isabell:
*ser bekymret ned forbi gjerdet*
*svelger hardt*
- Jeg tror vi har sett nok.

Sophia:
*sukker irritert*
- Det er jo det eneste som er kult!
- Pappa er jo død..

Isabell:
*ser sårt på henne*
*kjenner en klump i halsen*
- Pappa elsket dragene.
*smiler spakt*
- Han hadde blitt glad for å se at du også er glad i dem.

Sophia:
*rynker pannen svakt*
*smiler spakt*
- Jeg savner ham..

Isabell:
- Jeg også.
*smiler trist*
- Det gjør vi alle sammen.
*hånden ut*
- Kom.. Så går vi tilbake.

Sophia:
*tar til slutt hånda hennes*
*går rolig med henne *

Isabell:
- Men det er fint å være her, i hagene. Jeg ser ham på en måte overalt, han og mamma.
*ser ned på henne og smiler spakt*
- Du var så liten du.. Men her finnes det mange som husker ham.