Harry Potter - New and Improved

Morten:
- Farmor..
*blir hardere i blikket*
- Hun er mor til mine barn! Det gir henne automatisk rett til beskyttelse
*holder blikket hennes*
- Klart vi skal beskytte henne
- Og det gikk da bra..
*ser ned på kvinnen*

Ylena:
*legger hånda til haka hans og klemmer til*
*holder blikket hans*
- Kona di.
- Hun er kona di. Og jenta angrep.
*slipper ham*
- Hvis ikke er det rett ut med henne… så få kontroll på henne!

Morten:
*biter kjeven hardt sammen*
- Den er grei...
*mumler*
*gnir seg over haken*
- Takk, farmor

Ylena:
*ser frustrert på ham*
*retter seg bedre opp*
- Simone lever men hun blir aldri seg selv igjen.
- Det kan du fortelle din kone.
- Og få dem til å trene henne opp kjapt som faen!

Morten:
*gnisser tennene sammen*
*trodde ikke kvelden kunne bli noe særlig verre*
- Skal bli.
*kaster et blikk på Simone før han går*

Ylena:
*ser ned på kvinnen foran seg*
*setter seg ned og trekker frem krukker med urter*
*begynner å våde*

Abraxas:
*ser på Theodin som enda snorker i teltet deres morgenen etter*
*skotter over på Therana*
- Hva tenker du..?
*mumler*

Therana:
*holder hardt om koppen sin*
*ser gråtekvalt på ham*
*rister stille på hodet*
- Gutten min..
*svelger hardt*
- Han er lik meg..
- Han lager kaos rundt seg når det er kaos i ham

Abraxas:
- Ja..
*legger armen om henne*
*kysser henne i tinningen*
- Han får sove ut
- Så får vi se..

Therana:
*rister lett på hodet*
- Nei uff..
*lener seg inntil ham*
- Og kanskje se til Angela..
- Hun må ha det grusomt og..!

Abraxas:
- De burde prate.
- Men han burde kanskje være helt edru først..
*gnir seg over kjaken*
- Unger..
*smiler trist*

Therana:
- Ja..
*svelger stille*
- Han får få noen timer først..
*ser sårt mot sønnen*

Noira:
*våkner i sin egen svette*
*føler hjertet dundrer i brystet*
*hører ungene gråter og klarer ikke stenge lyden ute*
*legger hendene til ørene*
*ser for seg kvinne faller over ende livløs*
*begynner å hyperventilere*
« Det var bare en drøm..!!»

Alexander:
*går frem og tilbake med begge tvillingene på armene*
*hysjer rolig på dem*
*hører de roer seg etterhvert*
*ser over på Noira som er likblek*
*ser bekymret på henne*
- Fikk du sove igjen?

Noira:
*ser på han med rødsprengte øyne*
*legger ned hendene*
- Nei.
*kjenner hele kroppen skjelver*
- Jeg må finne Morten.
- Det må ha gått bra med dama..
*skjelver på hendene*
*føler det gnistrer både hit og dit*

Alexander:
- Du..
*legger barna ned*
*kommer mot henne og legger hendene om hennes*
*nikker stille*
- Jeg kan hente ham hit.
- Ok..?
*klemmer mykt om hendene hennes*

Noira:
*trekker hendene skremt til seg*
*ser gnistringene forsvinner når han slipper*
*puster tungt*
- Ok..Ok..
*ser skrått mot barna*
- Sovnet de?

Alexander:
*nikker*
- Jeg er snart tilbake
*smiler trist til henne*
*går fort ut for å finne Morten*
*kommer tilbake med ham*
*syns det ser ut som de har sovet like lite*

Morten:
*klør seg på kinnet*
*smiler stramt mot Noira*
- Farmor har henne. Hun lever. 
- Men du må faen begynne å trene.. Hilsen farmor
*ser kort på Alexander*

Noira:
- Hun lever..?
*må høre det igjen for å ta det innover seg*
*kjenner tårene kommer*
*nikker stille og prøver å kontrollere pusten*
*kjenner hun likevel skjelver voldsomt på hendene*
- Kommer hun til å bli bra?

Morten:
*trekker på det*
*blir stillere*
- Jeg vet ikke.
*ser Noira gråter og at Alexander legger armen om henne*

Noira:
*føler verden raser rundt henne*
*legger hodet i hendene*
- Jeg trodde hun skulle skade deg..!
*ser angrende på Morten*
- Hun kom luskende og..
*prøver å trekke luften bedre*
- Tilgi meg
*hulker*

Morten:
*må holde seg rolig*
*men kjenner hodet dundrer etter gårsdagens festligheter*
- Det går bra.
*prøver å virke beroligende*
- Men.. sett i gang med Daniel så fort som mulig

Noira:
*nikker stille*
*kjenner blikket glir mot ungene*
- Bør de være rundt meg..?
*skjelver i stemmen*

Morten:
- Kan ikke skade.
- Og du er enda kona mi.. bruk det
*smiler fort*
*skotter på Alexander*
- Du blir ikke fornærmet?

Alexander:
*klemmer bedre om Noira*
*ser fort på Morten*
*hører han syder av ironi*
- Nei. Klart ikke

Noira:
*svelger tørt*
- Jeg..
- Daniel må vite.. men ingen andre..
*skjelvende i stemmen*
- Ok.. ok..
*puster tungt ut*

Morten:
*smiler fort til henne*
- Bare tre forsiktig ok?
- Ikke.. la det gjenta seg
*blir mer alvorlig*