Harry Potter - New and Improved

Alexander:
- Vet ikke.
*smiler trist og legger en arm tilbake om henne*
*kysser henne lett i tinningen*
- Jeg er bare redd for henne. Hva slags reaksjon hun vil ha..
- Hvordan det vil påvirke henne

Noira:
- Ja..
*ser forskende på ham*
- Men.. uansett så.. er usikkerheten verre enn svaret?
*smiler forsiktig*

Alexander:
- Ja..
- Og det er det hun vil. Så jeg skal ikke stoppe henne
*sukker stille*
- Må bare støtte henne og.. Ja, være der for henne.

Noira:
*smiler spakt*
- Så skal vi passe på deg..
*klemmer bedre om ham*

Alexander:
*trekker på smilebåndet*
*stryker henne over armen*
- Jeg er en stor gutt.
- Jeg klarer meg..

Noira:
*hever øyenbrynet*
- Alle trenger noen å passe på seg
*smiler mykt*
*slipper ham sakte*

Alexander:
*nikker stille*
- Ja..
*ser forskende på henne*
- Hvordan har du det?

Noira:
*smiler noe svakere*
- Greit.. jeg har det greit
*trekker på skuldrene*
- Jeg trodde vi skulle ha en rolig dag på stranda liksom
*himler med øynene*
- Den ble alt annet enn rolig.
- Jeg møtte Neda også… med guttene.. Mortens dame

Alexander:
- Ja den ble det..
*smiler trist*
- Men du var helt rå.
- Jeg er ikke overrasket for du er alltid helt utrolig men..
- Du viste virkelig for en løvemamma du er
*smiler varmere*
*hever brynene lett*
- Hvordan var det?

Noira:
*rødmer av skrytet*
*senker blikket og smiler lett*
- Hun virket veldig hyggelig.
*smiler kjapt igjen*
- Veldig hyggelig.. vet ikke hva jeg hadde sett for meg.
- Alltid litt rart det der..

Alexander:
*nikker stille*
*smiler svakt*
- Det viktigste er jo at hun er hyggelig da
- Hun kommer jo til å være rundt ungene..

Noira:
- Det er hun som har bakeriet nede i hovedgata..
*smiler skjevt*
- Mads spiste sikkert fem boller
*flirer svakt*
*ser mot sofaen*
*slipper ham og går rolig og setter seg*
*lener seg godt inntil*
- Men..
*biter seg i lippa og ser forskende på Alexander*
- Hvordan hadde du reagert om.. det viste seg at Lila var i nær familie med noen vi allerede kjenner?

Alexander:
*kjenner varmen forsvinner litt når hun går*
*rynker brynene av spørsmålet*
- Jeg..
- Hvorfor spør du?

Noira:
*smiler stramt*
- Nei jeg bare..
*biter seg i lippen*
- Har begynt å gruble bare..

Alexander:
*ser at hun holder noe tilbake*
*rynker brynene*
- På hva da?

Emmeline:
*ser fort på Karsten*
*har ikke pratet med ham hele dagen*
- Så jeg skal bli med i rådet nå?

Noira:
*biter seg i lippa*
- Mortens mamma… har jo vært lenge borte..
- De andre virker som de har kontroll på.
*holder blikket hans*

Karsten:
*snur seg mot henne*
*kommer rolig mot henne og nikker*
- Ja.

Alexander:
*vet ikke hvor lenge han blir sittende stille*
*snur hodet og ser inn mot hvor Lila og Astro er*
*føler kroppen blir til is*

Emmeline:
*legger armene om seg selv*
*ser rolig på ham*
- Hvorfor nå? Hva endet seg?

Noira:
*ser han blir helt blek*
- Jeg sier ikke at det er sannheten.
*svelget hardt*
- Men… hvis det er det..

Karsten:
- Rådet endret mening.
*ser alvorlig på henne*
- Jeg tror de begynner å se hvile ressurser dere er

Alexander:
*kjenner at hodet nikker*
*aner ikke hva han skal si til det*
- Vi får håndtere det hvis vi kommer dit..
*svelger tungt*

Emmeline:
*holder armene i kors over brystet*
*ser like alvorlig tilbake på ham*
*kjenner hun fortsatt er litt sur på ham*
*men orker ikke å ikke prate med ham lenger*
- Jammen på tide..

Noira:
*svelger hardt*
*reiser seg og kommer kjapt mot ham*
*siger ned på fanget hans*
*legger armene om halsen hans*

Karsten:
- Enig
*sukker tungt*
*drar hendene igjennom håret*
- Så.. endelig.
*smiler skjevt*
- Du har min plass

Alexander:
*legger armene om henne*
*svelger tungt og klemmer henne inntil seg*
*legger ansiktet ned i håret hennes*

Emmeline:
*rynker brynene lett*
*legger hodet på skakke*
- Din plass?

Noira:
*kjenner han aldeles ikke har det bra*
*holder tett om han og prøver å roe ham*
*men kjenner sine egne tanker kverner som en tornado*

Karsten:
- Du er min kone.
- Da får du min plass
*hever øyenbrynet lett*
*smiler lurt*
- Jeg har ingenting jeg skal si

Alexander:
*løfter hodet etter noe som føles som en evighet*
*puster rolig ut*
- Hun sa at hun ikke ville dø uten å vite
- Hun trodde hun skulle dø i dag
*kjenner den tanken også knekker ham*
*drar en hånd over ansiktet*

Emmeline:
- Javel..
*ser på ham med et lite smil*
*kjenner smilet hans enda smelter henne litt*
- Så da er alt som det skal være da?

Noira:
- Da er hun ikke den eneste..
*stryker hendene over ansiktet hans*
*smiler sårt mot ham*
- Men det gikk seg til.
- Det blir en tøff dag i morgen.. men det går seg til

Karsten:
- Ja?
*kommer inntil henne*
*drar hoftene hennes til seg*
*smiler sjarmerende moy henne*

Alexander:
- Ja.
*nikker stille*
- Det gjør det..
*lener ansiktet mot hånden hennes*
*snur ansikte og kysser henne lett i håndflaten*
*sukker*
- Om vi bare kunne hatt én normal dag..
*smiler svakt*

Emmeline:
*stikker fingeren i brystkassen hans*
- Du er ikke helt av kroken enda
*løfter seg opp og kysser ham fort*
- Bare så du vet det