Harry Potter - New and Improved

Alexander:
- Ryggen har plaget meg så fælt
- Tenkte at det bare er fordi jeg har løftet så mye på de små
*trekker stille på skuldrene*
- Mormor og søstrene fant noe annet
*kjenner det er virkelig skummelt å si det høyt*

Theodin:
- Og du blir kvitt det?
- Healerne fikser det.
*holder blikket på ham*

Alexander:
*får nesten mer vondt av Theodin enn seg selv*
*svelger tungt*
*smiler svakt*
- Jeg vet ikke.
*ser mot teltet til Noira og Morten og kjenner det brenner bak øynene*

Theodin:
*kjenner det siger inn det han sier*
- Men..
- Du er jo ung.. de klarer jo å fikse deg..!
*rynker pannen hardt*
- Har du spurt Isabell? Eller.. for faen Morten?

Alexander:
*vender blikket tilbake mot ham*
- Har snakket med Isabell
*nikker stille*
- Morten.. Ikke enda.
- Mormor er flink.. Det går nok fint
*prøver halvt å overbevise seg selv*

Theodin:
*blir stille en lang stund*
- Hva.. kaller de faenskapet da?
*ser mot ryggen hans*
- Sprer det seg eller.. er det en kul?

Alexander:
*vet nesten ikke om han vil si det*
*vet ikke om han trenger å si noe heller*
*smiler trist*

Theodin:
*blir blekere*
*presser lippene hardt sammen*
*knytter hendene sammen*
- Du blir kvitt det.

Alexander:
*tør ikke annet enn å nikke*
- Ja.. Absolutt
*smiler fort*
*gnir hendene sine mot lårene*
- Ordner seg..

Theodin:
- Men du bør nok si noe til Noira.. og Morten.
*knytter hendene sammen*
- Du burde være med ungene

Alexander:
*nikker stille*
- Jeg vet det..
*svelger tungt*
- Jeg har bare litt lite energi om dagen

Theodin:
*nikker rolig*
- Ja.. skjønner det..
*sukker tungt*
- Men kanskje dere kan være sammen alle tre? Eller Noira og deg med ungene?

Alexander:
- Ja..
*svelger tungt av tanken på å fortelle dem det*
*ser bort*
- Lila er nesten verst.. Jeg vet ikke om jeg klarer å si det.

Theodin:
*smiler sårt*
- Si det når Neda er til stedet..
- Så kan hun hjelpe henne å prosessere det. Gjøre det litt lettere

Alexander:
*nikker*
*kremter litt for å prøve å få bort klumpen i halsen*
- Ja..

Theodin:
*må senke blikket et lite minutt*
*sitter i stillhet*
*kjenner de siste solstrålene forsvinner*

Alexander:
*kjenner det blir kaldere med en gang solen forsvinner*
*kjemper aktivt mot klumpen i halsen*
*kremter lavt*
- Jeg er så glad for at vi har ordnet opp.
*smiler svakt mot Theodin*

Theodin:
*kjenner tårene pipler ut øynene*
*snufser kjapt*
- Ja.
*løfter blikket mot ham og kremter*
- Ikke vits å krangle om småting…

Alexander:
*smiler svakt og nikker*
*svelger når han ser at Theodins kinn er vått*
*klemmer om hendene sine*
- Absolutt ikke..

Theodin:
*kremter fort*
*presser lippene sammen*
- Du skulle sagt noe før bror..
*ser sårt på ham*
- Hvor lenge har du visst om det?

Alexander:
*prøver å tenke tilbake*
*men kjenner det er umulig*
*trekker stille på skuldrene*
- Vet du.. jeg aner ikke
- Hukommelsen min er så grøtete
- To måneder..? Tre?
*trekker på skuldrene igjen*
- Jeg måtte prosessere det selv før jeg kunne si det til noen tror jeg..
- Og det er ikke akkurat noe hyggelig å si så.. Hvorfor ødelegge gleden din?

Theodin:
*ser bekymret på ham*
- Hvorfor sitte med noe slik alene?
*sukker tungt ut*
- Vi passer på deg vet du

Alexander:
*trekker på skuldrene*
- Høres dumt ut når du sier det på den måten..
*tygger seg i innsiden av kinnet*

Theodin:
*smiler spakt*
- Du er dum..
*smiler skjevt*
- Du blir frisk.. men du trenger alle på laget

Alexander:
*smiler fort av optimismen hans*
- Det er greit nok..
- Jeg vil bare ikke ha noe pity party.