Harry Potter Rollespill nr 92

Zekiye;
*Avbryter ham*
- Enn vår herre .. ?
- Hva med ham ?!
*klarer ikke helt å ta ham seriøs*

Henry:
*Ser på henne*
*stivner*
" Hun må vite det "
*kjenner panikken brer seg*
- Det....... var et uhell.
*ser på Leon*
- Det var ingenting vi kunne gjort for å hjelpe ham...

Saybia:
*stirrer på dem*
*Ser opp på Leon*
*helt stille*

Zekiye;
*Hever det ene øyenbrynet*
- Du gjorde hva ?

Henry:
- Ingenting.
*ser på henne*
- Det var ingenting vi kunne gjøre.
- Alderen tok ham.

Zekiye;
- D..drepte dere ham ?!!
*Ser fra den ene til den andre*

Henry:
*ser på henne*
- Det var ingenting vi kunne gjøre....
*en hvit løyn, som han har forstått at Zekiye ikke går på*
- Men vi må dra.
- Desperantene er ikke tolmodige vesner

Zekiye;
*Rister stille på hodet*
- Dette vil aldri gå bra.
*Men går med dem*

Henry:
*ser Leon og Saybia tar en annen vei enn dem*
*bryr seg ikke*
*legger armen om Zekiye og immiverer*
*vet han må langt langt bort*

IM; E Henry den "nye" voldemort da ?`

Zekiye;
*Ankommer et ukjent sted*
*Kommer plutselig på en ting*
*Snur seg mot Henry*
- Enn Sophie ?!

IM: Hm. Eg vet kje heilt.. La oss venta og sjå d litt ann !

Henry:
*Ser på henne*
*rynker pannen*
- Sophie...?
*hever øyenbryne*
- Hvem..?

Zekiye;
*Ser bort*
*Frykter for at det verste har hendt*
*Biter i lippa si*
"Gud la henne leve"

Henry:
- Zekiye.....?
*irritert over at hun ikke later til å bry seg om hvor hun er*

Zekiye;
- Hvor skal vi nå .. ?
*Speider utsikten*

Henry:
*vil ikke si ordet rømme, selv om det er det han må*
- Jeg fikk aldri kjangsen til å se verden....
- Vil du bli med...?
*ser på henne*
*kjenner en fryd inni seg av å se henne i solnedgangen*

Zekiye;
*Ser sola i horisonten*
*Smiler lett men svakt*
*Vender hodet mot ham*
*Ser tilbake*

Henry:
*ser ned på henne*
- Zekiye, jeg har kanskje.... gjort noe nå som har forandret ikke bare mitt liv men veldig mange
*prøver å fange blikket hennes*
" Hun var vel ikke glad i ham..? "
*svelger usikkert*

Zekiye;
- Hva prater du om .. ?
*Vender forsiktig på hodet*
*Ser på ham*
*Ser at det er noe galt*

Henry:
- Det..... jeg drepte ham.
*ser ned på henne*
- det gjør vel meg til mester....?
*skjønner brått at det var helt feil å si*
*men har nå sagt det*

Zekiye;
*Ser bare på ham*
*Som at han pratet gresk til henne*
*Vender hodet*
*Ser på sola en stund*
- Ser ut som at det blir en fin dag i morgen ..

Henry:
*ser på henne*
*svelger hardt*
*griper tak i henne*
- Kiye, se på meg
*tvinger henne til å møte blikket*
- Du ...har forhekset meg..!
- Når jeg lukker øynene, ser jeg deg!
- Jeg får deg ikke ut av hodet!
*svetteperler i pannen*

Zekiye;
*Forstår at han er den med mest makt*
*Vet at det er smart å holde seg til hans side*
*Smiler svakt*
- Takk.. Henry.. det var, søtt av deg
*Kysser ham forsiktig på kinnet*

Henry:
*kjenner det brenner i kinnet*
*Ser på henne*
*håpløst forelsket i henne*
*stryker hånda over kinnet hennes*
*hvisker*
- Du bommet...
*håper hun tar hintet*

Zekiye;
*Tar hintet*
*Rødmer svakt*
*Gjør det på nytt, denne gangen på leppene hans*
*Holder det der*

Henry:
*kjenner klumpen i magen sprikker i nytelse*
*lukker øynene*
*kjenner de brennende lippene mot sine kalde*
*lyst til å klemme henne inntil seg, kle av henne, elske henne*

Zekiye;
*Slipper ham forsiktig*
*Lar ham ikke få alt på en gang*
*Smiler varmt*
- Så..
*Holder seg i favnen hans*
*Men står vendt mot solnedgangen*
- Hvor skal vi befinne oss for natten .. ?
*Ser opp på ham*