Harry Potter Rollespill 133!

Rafael:
*ser ned på henne*
- Slutt å gråte..
*slår til henne igjen*
*presser hardere inn i henne*
*Stønner*
- Ah... kiye..!

Kristy:
*Smiler fort*
*hører Chalres roper på middag*
*reiser seg fort*
- Kom nå unger... nå er det mat..!

Zekiye;
*Prøver å samle opp mot til å finne på noe*
*Men er hjelpesløs med en mann over seg og en hånd bundet*
*Svelger hardt*
*Stønner*
*Biter seg hardt i leppa*

Emma;
*Drar broen med seg for å spise*
*Er veldig flink til å ta han med på ting*

Charles;
*Kysser Kristy lett før dem setter seg*

Rafael:
*tar det som et tegn på overgivelse når hun stønner*
*øker tempoet*
- Kiye..
*ser bedende ned på henne*
*kommer nærmere*

Kristy:
*føler situasjonen er så trykkende*
*aner ikke hva hun skal si*
*var ikke forberedt på dette*
*smiler forsiktig*

Zekiye;
*Vil bare han skal slutte*
*Kan ikke noe for at hun stønner*
*Overgitt seg helt*
*Kjenner det er bedre å la ham få viljen sin*
*Ikke så vondt, heller motsatt*
*Klynker og ber ham om å stanse*
*Utslitt*
*Kjenner hun nærmer seg bristepunktet*

Charles;
*Prater fransk over bordet med Kristy*
- Hva ..
- Tror du hun skulle være lenge borte ?

Rafael:
*er den som er nær ved å klikke*
*slår hardt ned i madrassen på hver side av hodet hennes*
- HVORFOR GJØR DU DETTE MOT MEG!?
*brøler ned mot henne*
- Hvorfor...?
*hvisker stille*
- Kiye..
- Jeg elsker deg..
*hvisker sårt*

Kristy:
- Trodde jeg og..
*stille*
- Venn i Syria..
*sukker tungt*

Zekiye;
*Livredd han skal ta livet av henne slik han brøler og slår*
*Hikster*
- Jeg elsker deg og ..
*Holder øynene lukket og ansiktet mot veggen*
*Lar ham bare få høre det han vil høre*
*Vet det er best å spille medgjørlig*

Charles;
*Nikker kort*
- I Syria ja ..
*Gnir hånden over sjekkstubbene*
- Vel, det er vel noen som våger det og .. !
*Humrer lett*

Rafael:
*kjenner tårene siler*
*gråter sårt mot brystet hennes*
*hikser stille*
- Kiye..
*hvisker bedende*
- Kiye..
*mer bestemt i stemmen*
- Hvorfor gjør du dette mot meg?
*Ser opp mot henne*
*men er brått ikke seg selv*
*Nicholas blåe øyne som iaktar henne*
*hans glis rundt munnen*

Kristy:
- Tro meg, det gjør ikke Hun....
*svelger hardt*
*Ser på ungene som kjører i seg maten*
*rister svakt på hodet*

Zekiye;
- Jeg har ikke gjort noe .. !
*Prøver å vri på seg*
*Klynker*
*Møter ikke blikket hans*

Charles;
*Rynker pannen*
- Jeg tror jeg datt av lasset ?
*Ser spørrende på henne*

Rafael/ Nic:
*viser sin sanne skikkelse*
- Kiye...
*legger hånda på kinnet hennes*
*sin vanlige stemme*
- Elskede..
*ser sårt på henne*
*presser lippene sine mykt mot hennes*

Kristy:
- Draconizene holder en seg borte fra..
- Til og med Zekiye

Zekiye;
- Nic .. ?
*Veldig forvirret*
- Åhh guud ..
*Vil virkelig ikke være der*
*Prøver å sette seg opp*

Charles;
*Nikker kort*
- Ja, jo ..
- Det gikk ikke akkurat så godt sist ..

Nicholas:
*slipper henne forsiktig*
*sitter i Rafaels klær*
*smiler forsiktig, varmt mot henne*
- Elskling..
*hvisker*
*løsner båndet hun er bundet i*

Kristy:
- Nei...
*sukker tungt*
*biter kjeven hardt sammen*

Zekiye;
*Vet Nicholas har gjort dette før*
*Men så ham dø i armene sine*
*Kryper opp i hjørnet*
- Ikke rør meg ... !
*Biter seg rådløst i leppa*
*Kan ikke tro sine egne øyne*
- Hvem er du ?!

Charles;
- Mhm.
*Blir sittende en stund å tenke*
- Vi får krysse fingrene for at hun har det bra !
*Tenker det verste*

Nicholas:
- Det er meg..
*ser varmt på henne*
- Nic..
*stille*
- Jeg kunne ikke forlate deg..
*hvisker opp til henne*
- Jeg bare kunne ikke..
*hvisker*
- Og du forble trofast..
*et smil brer seg over ansiktet*

Kristy:
*gjør dessverre også det samme*
*svelger hardt og lenge*
*sikker svakt*

Therana:
*våkner til neste morgen*
*Ser opp på føysa*
*flirer lurt*
*vrir seg forsiktig ut av armene hans*
*går fort ut og inn i på badet*
*fyller badekaret med vann og legger seg nedi*

Zekiye;
*Svelger*
- Jeg drepte deg jo .. ?
*Hvisler*
*Sitter uforstående*
*Men ti ganger mer tiltrukket*

Lewis;
*Sover som en gris alltid*

Nicholas:
- Nei...
- Du drepte Rafael...
*setter seg rolig opp*
*smiler forsiktig*
- Jeg er en formskifter..
*ser lenge på henne*
*smiler varmt, lurt*
- Jeg ser du er redd...
- Jeg vil at du skal vite at ungene er trygge, og det er du også.

Zekiye;
*Biter seg i leppa*
*Nikker kort*
- Men, hvorfor .. ?
- Hvorfor har du utsatt oss for denne smerten ?
- Det har gått et år, Nic !

Nicholas:
- Fordi du så ikke ut til å elske meg...
*stille*
- Tro meg... den smerten..
*møter blikket hennes*
- Overgår... alt.
*biter kjeven sammen*

Zekiye;
- Du løy for meg.
*Alvorlig*
*Svelger klumpen i halsen*
- Du tok barna fra meg !

Nicholas:
- Som du gjorde gang på gang med meg..
*stille*
*sitter rolig, fremoverlent og med hendene i fanget*

Zekiye;
*Biter kjeven sammen*
*Ser etter en lyskilde i rommet*
- Kan vi bare dra hjem .. ?
*Ser ned i hendene sine*

Nicholas:
*Ser lenge på henne*
- Kjære...
- La oss arbeide med oss to først..
*strekker seg etter hånda hennes*

Zekiye;
- Vi kan gjøre det i Malibu.
*Bestemt*
- Barna er ikke hjemme, som du sa.
*Vil bare ikke være i Syria hvor hun ikke kan rømme*
*Har et våpen i hver en krok i huset sitt*

Nicholas:
*ser lenge på henne*
- Nei.
*smiler forsiktig*
- Vi blir her..
*reiser seg fort opp*
- Det bestemmer jeg..
*smiler kjølig*
- Kom...la oss dra til middag...
*rekker henne armen*

Zekiye;
*Holder armene om seg*
- Jeg er ikke sulten ..
*Legger pannen inntil knærne sine*
*Får øye på undertøyet sitt på gulvet*
*Strekker seg etter det*

Nicholas:
- Nei, men jeg er..
*smiler varmt, men samtidig kjølig mot henne*
*rekker henne hånda*
*står ventende*
*hever haka*