Harry Potter Rollespill 149!

Sencario:
*ser aldeles ikke tar det som en spøk*
*sukker tungt og sårt*
*reiser seg og går etter henne*
- Sina..
*ser sårt på henne*
- Det var ikke slik jeg mente det..!

Therana:
*trekker på skuldrene*
- Ingen steds..
*kjenner hun virkelig er vrang*

Sina:
-Jeg vet det, pappa
*trekker hånden under nesen og snufser*
*setter Angela fra seg på sengen og drar frem kofferten sin*
*begynner å stappe klærne nedi*
-Bare glem det, ok?

Noah:
-Jeg ante ikke at jeg hadde en datter på Øya.
-Dette er et like stort sjokk for meg.

Sencario:
*går rolig bort til henne*
*stryker henne over ryggen*
- Jeg tenkte kanskje at du heller ville være med Xas enn her med meg og Lilly...?

Therana:
- Kjekk beskjed å få..
*kjølig*
*ser bort*

Sina:
*trekker seg unna hånden hans*
*slår seg helt om*
-Ja, jeg vil i alle fall ikke være her med deg og den hora.
*freser kaldt*

Noah:
*rynker pannen svakt*
-Hva mener du?

Jonathan;
- Siden når hun ikke hadde noen effekt på sin behandling.
- Dette ble mer en avløser for oss, sykehuset.
- Hun burde kommet hjem mye tideligere ..

Lucy:
-Ja...
*holder armene om seg selv*
-Men ingenting kan vekke henne opp fra dette.
-Ikke engang Draconizene, Jonathan.

Jonathan;
*Presser leppene sammen*
*Vet det godt*
*Men leter etter muligheter*
- Jeg skulle så inderlig ønske ...
*Legger hodet i hendene*

Lucy:
*legger hånden til ryggen hans*
-Jeg vet det.
*lener pannen mot skulderen hans*
-Jeg er lei for det..

Jonathan;
*Kremter for å renske stemmen*
*Drar hendene over det fuktige ansiktet sitt*
- Jeg skulle ønske jeg viste mer ..
- Kunne mer !

Lucy:
-Dette er ikke din feil.
-Du kunne ikke gjort noe uansett.
*hvisker og klemmer om hånden hans*
-Det er dessverre slik det er.

Jonathan;
- Jeg kunne involvert meg mer .. !
- Jeg var tidligere kirurg her !
*Fortvilet over seg selv*
- Men jeg stikker heller halen mellom bena !

Lucy:
-Legene her har gjort alt de kan for henne, og det vet du
-Du hadde dessuten aldri fått lov til å behandle henne.
*trekker hånden gjennom håret hennes*
-Vi får bare be og håpe på det beste.

Jonathan;
*Sukker og lener seg tilbake*
*Legger armene om Lucy og klemmer henne*
*Blir sittende i taushet og se på Emilie*

Lucy:
*blir sittende en liten stund, men holder det ikke ut lenge*
*ser henne bare for seg kald og død*
-Skal du ha kaffe?
*allerede på vei mot døren*

Adrian:
*har sitt ukentlige besøk hos Christine og datteren*
*sitter med Isabell på fanget og hører på fortellingene hennes*
*smiler svakt opp mot Christine samtidig*

Jonathan;
*Får ikke svart før hun er ute av døren*
*Sukker igjen*

Christine;
*Smiler spakt*
*Slipper ikke til med Isabell i hus*
- Du gjør jo pappa svett i ørene Isabell
*Smiler skeivt*

Lucy:
*går raskt nedover gangen*
*presser seg til å holde masken*

Adrian:
*flirer*
-Det går fint, jeg liker å høre på historiene dine.
*kysser datteren i håret*
-Ja, forresten.
*smiler spakt og finner frem sjekken fra jakkelommen*
-Her.

Bernard;
*Holder på å bli nedtrødd av Lucy*
- Lucy .. ?
*Holder henne igjen*

Christine;
*Biter seg i leppa og tar skjelvende imot*
- Siste gang ..
- Jeg skal få en jobb ..
*Smiler stramt*
- Det er bare litt vanskelig ..
*Ser på Isabell*

Lucy:
*tar raskt et skritt tilbake*
-Åh, beklager..!
*vifter med hendene foran ansiktet*
-Jeg er helt i mine egne tanker.
*ler lett og falskt*
-Skulle bare hente litt kaffi til Jonathan og meg.

Adrian:
-Du, ikke tenk på det.
-Jeg har nok å gi av.
*stryker Isabell over håret*
-Jeg vil bare det beste for dere.
*smiler spakt mot henne*
-Forresten, så kan det bli en stund til neste gang jeg kommer innom.

Bernard;
- Hvordan .. går det med dere ?
*Synes det er vanskelig å være profesjonell og familie*
- Du ser sliten ut.

Christine;
*Rynker pannen*
- Hvorfor det .. ?
*Ikke fått vite stort om ståket i Syria*
- Har dem oppdaget oss .. ?

Lucy:
-Du vet..
*trekker på skuldrene*
*stiller seg foran kaffemaskinen og griper to pappkrus*
*setter det ene under og presser på knappene*
-Det er som det er.
-Ikke mye vi kan gjøre med det.. bare vente.

Adrian:
-Nei, men Edward er død.
-Jeg skal overta.
*klemmer bedre om Isabell*
-Mye ansvar, mye å gjøre.

Bernard;
*Nikker stille*
- Desverre ..
- Men du skal vite.
- Dere har gjort alt dere kan.
*Ser på henne*
- Kun å vente nå ..

Christine;
- Hva .. ?
*Syntes han så veldig frisk ut sist hun så ham*

Isabell;
- Hvem er død pappa ?
*Fikler med dukken sin*

Lucy:
-Mm.
*smiler spakt*
-Det er dessverre det.
*tar begge krusene i hendene*
-Har du lenge igjen av skiftet ditt?

Adrian:
-Ingen skatten, ingen.
*stryker henne over håret*
*smiler stramt mot Christine og banker seg på venstre siden av brystkassen*
-Det var hjertet.

Jonathan;
*Rister på hodet*
- Jeg skal hjem nå.
*Smiler stramt*
- Noe jeg skal finne til dere ?
- Dere har vel ikke spist noe i dag ?

Christine;
*Nikker stille*
- Jeg kondolerer ..

Isabell;
- Hva er kondolerer mamma ?
*Plukker alt med seg*

Christine;
- Hva med å vise pappa hvor flink du er på mini kjøkkenet ?
*Ser spørrende på datteren*
*Ikke alt hun vil at hun skal ha med seg*

Lucy:
-Det hadde vært fint.
*smiler spakt*
-Du må hilse Synne og si takk for at hun tar seg av Eleanor.
-Dette er ikke stedet for henne nå.

Adrian:
*smiler varmt og setter Isabell ned på gulvet*
-Ja, gjør det er du snill.
*rufser henne i håret og ser henne løpe avgårde for å hente tingene*
*smiler svakt mot Christine*
-Hun vokser til..

Bernard;
*Nikker kort*
- Det skal jeg gjøre ..
*Gir henne en klem før han går*
*Sender noe å spise inn til Lucy og Jonathan*

Christine;
*Ser etter datteren*
- Ja ..
*Smiler spakt*
- Hun spør etter deg hver dag
- Første hun spør meg om hver morgen.
*Ser over på Adrian*
- "Hvor er pappa ? Kommer han snart ?"
*Smiler lett*
- Du er stor i hennes øyne ..