Harry Potter Rollespill 171!

Kasper:
*nikker lyttende*
- Hmm..
*rynker pannen stille*
- Men.. ville hun ikke funnet ham nå?
*hever øyenbryne*
- Om hun visste hvor han var..?
*legger hendene foldet*
- Er du sikker på at hun faktisk vil gi deg ham?
*hever øyenbryne*
- Etter det jeg hørte forlot hun ektemannen i alveriket..
- Kaldblodig.

Nathalie:
- Du snorket..
*hvisker*
- Og så skulle jeg kile deg..
- Men så fanget du meg istedefor å våkne
*flirer stille*

Adrian:
*sukker tungt og irritert*
*slenger seg ned i stolen og ser alvorlig på ham*
-Hva vil du jeg skal gjøre da?
-Har du noen supertips så kom gjerne med dem.

Abraxas:
-Hmm..
*gjesper og gjemmer ansiktet i håret hennes*
-Høres merkelig ut..
*aner ikke selv hva han gjør når han drar henne tettere*

Kasper:
- Få kona di og datteren din tilbake så fort som faen
*smiler vennlig*
- Huk Therana inn.
- Hvis hun vet hvor den siste gutten er, vil vertifiseum hjelpe?
*smiler stramt*
- Så trenger du ikke la henne suse rundt.
- Hiv henne i fangehullet om du vil
*trekker på skuldrene*

Nathalie:
- Mhm..
*lukker øynene igjen*
*bare klemmer seg tettere og*
*legger ikke for mye i det*
*men kjenner det er godt å få denne trøsten*

Adrian:
*kjenner at han for første gang ikke vil ha Christine tilbake*
*har det mye bedre med Ruby enn på lenge*
*men vet at det er det rette*
-Du er ansatt for en grunn, er du ikke?
*smiler raskt*

Abraxas:
*gjesper på nytt og hører ungene rope*
-Hva er klokken?

Kasper:
- Jeg velger å tro det
*smiler lurt mot ham*
- Vil du at jeg skal ta meg av det?
*smiler lett*

Nathalie:
- Alt for tidelig..
*stønner lett*
*kneker seg inntil ham*
*hører de fort gir seg, og enda flere stoler blir dratt rundt*
*flirer*
- Jeg tror de lager slott

Adrian:
-Nei... eller jo, det hadde vært fint.
-Jeg må dra og finne Christine
*sukker og reiser seg*
*slenger kappen sin om seg*
-Jeg går og sier fra til mor først.

Abraxas:
-Slott..? Det er fint.
-Kanskje vi skal være med på det.
*slipper henne sakte*

Kasper:
*rynker pannen svakt*
*nikker kort*
*Ser etter ham*
- Som du ønsker..
*reiser seg rolig*

Nathalie:
*sukker stille*
*skjønner den magiske timen er over*
*setter seg forsiktig opp*
*hører Max og tvillingene ler av henne*
- Hulder..
*rister på hodet*
- Hør hvordan de snakker til meg
*flirer og gjesper om hverandre*

Adrian:
-Det er fremdeles hun som bestemmer når jeg er borte.
-Men dere.. får samarbede.
*trekker på skuldrene og skyndter seg ut*

Abraxas:
*flirer til ungene og kommer bort til dem*
-Dere må være snille med Nathalie.
-Hva bygger dere her?
*setter seg ned med dem*

Kasper:
*smiler fort og lurt*
*humrer stille*
*går rolig ut av kontoret*

Nathalie:
*får tre små krypende inntil seg*
*legger seg ned igjen og koser med dem*

Adrian:
*bønnfaller Christine i et brev om å komme tilbake*
*lover å forklare alt for henne*
"Isabells liv er i fare om du blir hvor du er"

Abraxas:
*ser raskt over på dem og smiler svakt*
*hjelper trillingene med å feste pleddene ordentlig så de ikke faller ned hele tiden*

Nathalie:
*ser fort på ham*
*smiler varmt*
*kremter fort*
- Jeg mater dem,så stikker jeg i dusjen...

Abraxas:
-Jeg kan mate dem jeg.
-Gå du
*reiser seg og går mot kjøkkenet*
*finner resten av grøten de brukte i går*

Nathalie:
*ser etter ham*
*sukker stille*
*kjenner hun må få utslipp
*Skal virkelig få utløp i dusjen
*

Christine;
*Stoler ikke på ham*
*Vet det har ligget muffins ute*
*Tar ikke alt for god fisk*
*Krøller sammen brevet og sender det vegg imellom*

Kasper:
*hever øyenbryne mot Therana*
- Det var hans ord..
*slipper henne inn*
*og doper henne ned*

Abraxas:
*mater alle de fire små guttene så lenge*
*overhører henne, men sier ingenting når hun kommer ut*

Larissa:
*sitter med Caspian i armene når Christine slenger brevet vekk*
*trenger ikke å være et geni for å skjønne at det er fra Adrian*
-Hva sa han?

INathalie:
*later som ingenting*
*leker med barna*
* sier ingenting til Xas på lenge*

Christine;
- Han ville ha oss tilbake ..
*Biter kjeven sammen*
*Setter seg på sengekanten*
*Legger en hånd til Isabells panne*

Abraxas:
*er selv knyst*
*sier til seg selv at han ikke skal holde mer rundt henne om natten*
*håper hun ikke har altfor høye forventninger*

Larissa:
*drar hånden over det lille barnehodet*
-Det har bare gått et døgn.
-La ham vente litt til.
*smiler svakt til ehnne*

Christine;
- Han tørr søren meg ikke å dukke opp selv engang .. !
- Så nei, jeg drar ingensteder.
*Reiser seg for å finne en klut*
*Veter den og legger den til Isabells panne*
*Mumler*
- Hun brenner opp ..

Larissa:
-Om han så vil, så kan han ikke.
-Ingen slipper inn etter at jeg og din far satt opp beskyttelsesformlene.
*legger Caspian fra seg og kommer for å kjenne på Isabells panne*
*rynker pannen svakt*
-Vekk henne, jeg skal finne en tablett.
*går raskt til kjøkkenet*

Christine;
*Rynker pannen*
- Men tante Enya kom inn ?
*Ser spørrende på henne*
- Dessuten ville Adrian sprengt det i filler ..
*Har sett Adrian sint og desperat*

Larissa:
-Det ville han vel.
*sukker og kommer tilbake med et glass vann og tablett*
-Gi henne dette.

Christine;
*Tar det imot*
- Har du mer av den teen jeg gav deg .. ?
*Hjelper Isabell opp i sittende*
*Ser opp på moren*

Larissa:
*rister på hodet*
-Du tok ikke med så mye, skatt.
*stryker Isabell over håret*
-Isabell, du må svelge ned tabletten mamma gir deg nå.