Harry Potter Rollespill 171!

Christine;
*Forarger seg for å ikke ha tenkt på å ta noe med*
*Stoler mer på Delias eliksirer og urtebehandlinger*
*Men ser hun ikke har noe valg*
- Du må svelge den hel .. ja jeg vet det ikke er godt.
*Må nesten tvinge det ned på henne*

Isabell;
*Helt blodsprengt på øynene og slapp i kroppen*
*Liker ikke å bli mast slik på når hun ikke er i form*
*Hulker mot morens skulder*

Christine;
*Vugger lett frem og tilbake*
*Stryker henne over ryggen og roer henne*

Larissa:
*hører at tvillingene setter i å skrike når Isabell gjør det*
*skyndter seg for å gå og roe dem ned*
*var ikke helt dette hun hadde sett for seg da Christine kom på besøk*
*hører brått et høyt brak og kjenner at hele huset skjelver*
-Herregud..!
-Hva var det?!

Christine;
*Klemmer godt om datteren*
*Hvisker*
- Det går fint skatt ..
- Ikke gjør slikt ..
*Kysser henne i håret*
*Veksler blikk med moren*
- Det er ingenting å være redd for ..

Larissa:
*hører det samme braket på nytt*
-Det er noen på vei inn, Christine.
*knuger tvillingene til seg*
-Ta staven min..!

Christine;
- Du sa ingen kunne komme inn ??
*Hever brynet spørrende*
*Blir nødt å tvinge Isabell tilbake i sengen*
- Hvor er den ?

Larissa:
*svelger idet bankingen og skjelvingen stopper*
*hører frontdøren går opp med et knirk*
*klemmer hardere om tvillingene som klynker og gråter*

Adrian:
*hører barnelyder fra stuen*
*venter med å komme inn*
-Christine?

Christine;
*Presser leppene sammen*
*Går rolig ut i gangen med staven parat*
- Hva gjør du her .. ?
*Alvorlig*

Adrian:
*kan se at hun er sliten og kan se at hun har grått*
*føler seg som verdens verste ektemann*
-Henter deg og barna.
-Fikk du ikke brevet mitt?
-Vær så vennlig og legg den ned.

Christine;
- Nei ..
*Står ved sitt*
- Dra tilbake.
- Du har ingenting her å gjøre .. !
*Nesten på gråten*
*Savner ham*
*Men vil ikke la noen ta barna*

Adrian:
-Ikke du heller.
*ser bedende inn i øynene hennes*
-Jeg gjorde en fryktelig feil.
-Vær så snill og bli med meg.

Christine;
*Rister på hodet*
- Nei, Adrian .. nei !
*Presser tårene tilbake*
- Det går ikke lengre !!

Adrian:
-Ikke vær slik, Christine.
-Jeg savner deg, og jeg trenger deg.
-Jeg står og ber deg her!
-Vær så snill og kom tilbake til meg.

Christine;
- Slutt, Adrian, slutt !!
*Klarer ikke holde tårene tilbake*
*Raskt oppe med staven idet han tør nærmere*
- Nei !

Adrian:
*klarer ikke holde seg når hun begynner å gråte*
*vet at hun aldri ville ha skadet ham uansett*
*tar bort armen hennes og legger sine om henne*

Christine;
*Knust*
*Slår mot ham hjelpesløst*
- Jeg vil ikke ..
*Gråter sårt mot ham*

Adrian:
*hvisker mot øret hennes*
-Jeg ber deg..
-Jeg var idiot som i det hele lot deg dra.
-Kom tilbake, Christine.
*holder henne så tett som mulig*

Christine;
*Klarer ikke dytte ham fra*
*Oppløst i tårer*
- Du såret meg Adrian .. !

Adrian:
-Jeg vet det, og jeg vil bruke resten av livet mitt på å gjøre det godt igjen..!
-Unnskyld, skatt.
*tørker tårene hennes med en øm hånd*

Christine;
*Ser sårt på ham*
*Slår ham hardt i brystet*
*Men klemmer ham hardt etterpå*
- Du har vært en dritt .. !!

Adrian:
*innrømmer gladlig det*
*kjenner at hun endelig legger armene om ham*
-Jeg elsker deg.. og jeg lover at jeg skal forklare alt.

Christine;
- Det bør du ..
*Hikster og møter blikket hans*

Adrian:
*løfter fingrene og stryker dem langs kinnet og kjevebenet hennes*
-Ti tusen ganger unnskyld.
*hvisker og kysser pannen hennes*

Christine;
- Dem vet om barna, Adrian.
*Alvorlig*
- Det blir ikke lenge før dem kryr i Syria.

Adrian:
*trekker henne litt fra seg*
-Hvem prater du om nå?
*holder hendene på armene hennes*

Christine;
- Tante Enya var her.
- Hun spurte meg ut ..
*Sukker*
- Nei klart sa jeg ingenting !!
- Men hva om dem er etter Isabell også ?!
- Therana er Therana ..
- Gudene vite hvem hun har menget seg sammen med ..