Harry Potter - New and Improved

Noira:
- Nei jeg visste det ikke..
*legger hånda til hjerte*
- Stakkars lille..
*hvisker sårt*
*reiser seg og går frem og tilbake*
- Jeg er ikke overrasket... Men fy søren.

Morten:
- Nei..
- Beklager, jeg trodde Alexander hadde sagt det til deg.
*stryker Jason over ryggen*
*merker han blir tung og trett*
*kysser ham mykt i håret*
- Det er for jævlig..

Noira:
- Han har vel nok nå..
*snur blikket mot Jason*
- At noen kan få seg til å gjøre slik

Morten:
*rister stille på hodet*
- Jeg kan ikke tenke på det.
*ser blikket hennes mot sønnen*
- Men det er over nå. Og de er trygge.

Noira:
- Ja..
*presser lippene sammen*
- Men ikke i hodet deres..
*klemmer armene om seg selv*
*setter seg sakte*
- Jeg sa at Nathan ikke må være alene med dem... Alex ble fornærmet men de har traumer..

Morten:
*rynker brynene*
- Det har jeg ikke tenkt på.
*ser ned på Jason*
- Men det er jo dessverre et poeng..

Noira:
*sukker tungt*
- Ja..
- Han roer seg så fint med deg..
*kommer nærmere*
*smiler varmt*
- Lager bare trøbbel med meg..

Morten:
- Pappagutt..
*smiler svakt*
- Ser ut som han har sovnet..
*løfter ham forsiktig over i armene hennes*

Noira:
- Lille venn
*ser sårt ned på ham*
- Takk Morten.
*løfter blikket takknemlig mot ham*
- Jeg blir så amøbe med medisiner.. Bortskjemt med deg..

Morten:
*smiler svakt*
- Det er bare til å spørre. 
*ser varmt mot Jason*
- Han er nok bedre i morgen.

Noira:
- La oss krysse fingrene..
*ser nervøst ned på sønnen*
- Godt pappa kan alt..
*ser opp på Morten*
- Og om de ikke sier det... Så tusen millioner takk for det du gjorde for Lila.
" Og meg.."
- Og Terina.. Jeg vet familien min er passe utakknemlige..

Morten:
*smiler svakt*
- De takket. Alexander og Theodin, altså
- Terina på sin måte.
*flirer svakt, og ser at hun forstår hva han mener*
- Selvfølgelig hjelper jeg.

Noira:
- Tviler ikke.
*smiler skjevt mot ham*
- Det er ikke selvfølgelig.. De som påstår at du er høy på pæra bør ta seg ei bolle!
*smiler varmt*
- Jeg bare legger Jason inn på rommet..
*nikker mot den ene døren*
- Han er tung blitt!

Morten:
*smiler fort*
- Kan jeg bli med? Si natta til Nathan..
- Vet det ikke er lenge siden jeg så ham, men jeg savner dem så fælt.
*smiler svakt*

Noira:
- Selvfølgelig
*smiler varmere*
- Jeg har det likt når de har vært hos deg...
*snur blikket sårt bort*

Morten:
- Ja..
- Det er ikke enkelt.
*følger henne stille mot barnerommet*
*hører den dype pusten til Nathan blander seg med Jasons*
*smiler spakt og går bort for å se til ham*

Noira:
" Og det er min feil.."
*blir stående inne med ham å høre på sønnene*
*kjenner hvor utrolig sårt det er å ha brutt opp den lille familien*

Morten:
*trekker dynen bedre om Nathan*
*smiler svakt og stryker ham over krøllene*
*går bort og gjør det samme med Jason*
- Sånn..

Noira:
*presser lippene sammen*
*smiler spakt*
- Krysser fingene for at de sover..
*går rolig ut i gangen*

Morten:
- Ja. Gjør de nok.
*smiler fort*
- Jeg får stikke. Si fra om han ikke blir bedre?

Noira:
*nikker rolig*
*smiler anspent når de er bare de to*
- Skal det.. Og takk igjen..
*ser nervøst bort*

Morten:
*ser at hun blir anspent uten ungene*
- Noira, jeg er veldig lei for...
*ser trist på henne*
- For det.

Noira:
- Jeg og.
*legger armene om seg selv*
*kjenner øynene fylles av tårer*
- Sorry.

Morten:
*nikker stille*
*ser trist på henne når hun får tårer i øynene*
- Jeg får dra..
*smiler fort*

Noira:
*kjenner tårene triller*
*tørker fort over kinnene*
- Jeg skulle ønske det ikke var slik..