Harry Potter - New and Improved

Angela:
*nikker*
- Ja.. Okei.
- Tilbake om en times tid sikkert.
*smiler fort og går ut mot Noiras telt*

Noira:
*prøver å få halvveis kontroll på alle fem*
*sitter i sofaen og ammer Louie*
*ser kleskurvene blir veltet og tvillingene river ut alt*
- Jason.. Nathan..
*sukket tungt når de igjen begynner å krangle*
- Det var Nathan som hadde den Jazz.. la ham få den tilbake og så kan du få den senere

Angela:
*stikker hodet inn til dem*
*smiler svakt*
- Kommer jeg i grevens tid eller?
*går raskt bort til tvillingene og løfter opp igjen kurvene*
- Se her. Dere er store nok til å hjelpe
*får dem til å plukke opp klærne og ta dem nedi igjen*

Noira:
*snur seg mot åpningen*
*smiler skjevt*
- Takk!
*ser tvillingene gjør som Angela sier*
- Jeg glemmer av og til at jeg har fem barn Gela.. fem!
*himler lett med øynene*

Angela:
- Hvordan kan du glemme det?
*flirer til henne*
*tar tvillingene med litt lenger bort*
- Se her, lek med dette
*er streng nok i tonen til at de bare gjør det*
*kommer bort til Noira etterpå og gir henne en klem*

Noira:
- Jeg har dem aldri samlet..
*smiler oppgitt*
*gir henne en god klem*
*rister lett på hodet*

Angela:
*smiler svakt*
- Nei.. Kanskje ikke.
*setter seg ned til henne*
- Hvordan har du det?

Noira:
- Jeg… føler jeg har fått livet i gave igjen
*ser oppriktig på henne*
- Og livet er for kort til å..
*sukker lett*
- Ikke gjøre det jeg synes er riktig og vil

Angela:
- Det er jo det.
*smiler svakt*
*stryker henne på armen*
- Bra du finne ut av ting

Noira:
*smiler stramt*
*ser over på ungene*
- De er det viktigste

Angela:
- Ja..
*smiler varmt*
- De er jo det.
*ser ned på Louie*
- Alex faller til ro med det snart

Noira:
- Jeg håper det..
- Han slo jo opp for.. ja.. en uke siden?
*trekker på skuldrene sine*
- Vi kommer ikke til å funke.. vi hadde funka nå om så..

Angela:
- Dere har jo lekt den leken før da
*smiler forsiktig til henne*
*trekker på en skulder*
- Hvor dere har prøvd, avsluttet, prøvd..

Noira:
- Ja og lykkelige blir vi ikke.
*ser ned på Louie*
- Og det er begges feil.
*smiler stramt*
- Men jeg…
*blir stille*
- Blir så sint av profetiene. Av at vi er skjebnen.
- Vi er ikke det.
- Og hjertet mitt har sagt noe annet hele tiden

Angela:
- Jammen herregud så drit i det da!
*hever brynene mot henne*
- De er bare en gjeng gamle damer som sitter og stirrer ned i kjelene sine dag inn, dag ut..
- Hva vet de om den virkelige verden?

Noira:
- Det er ikke bare dem..
- Helt siden Rafael.. Draconiz..
*biter seg i lippa*
- Ingen i familien eller.. dere har jo ikke vært begeistra for Morten..
- Jeg bare ga meg….

Angela:
- Nei..
*trekker på det*
- Men altså.. Du kjenner jo deg selv best.
- Og hva vet vi? Absolutt ingenting. Du ser jo hvordan alle andre styrer på også

Noira:
*smiler spakt*
- Du og Teo har funnet ut av det?

Angela:
- Funnet ut av at vi vil være sammen? Ja, definitivt.
*biter seg i leppa*
*sukker og setter seg bedre til rette*
- Men det er en bit inni meg som sier at jeg ikke kan stole på ham.

Noira:
*biter seg i lippa*
- Han er lunefull broren min…
*ser alvorlig på henne*
- Har du sagt det til ham?

Angela:
- Jeg sa det den kvelden da vi ble enig om å forsøke igjen
- At han måtte bevise en god del for meg
*trekker bena opp i sofaen*
*sukker*
- Men jeg vet ikke helt om han vet hva det betyr

Noira:
- Gi ham en sjans.
- Han har lekt ut drømmen sin nå… og det ble et mareritt.
*smiler spakt*
- Han er din Gela

Angela:
- Jeg vet at han mener det.
*stryker seg over armen*
- Men uansett så er noe av tilliten brutt.
*svelger*
- Vi må bare jobbe oss gjennom det.

Noira:
- Ja.
*smiler sårt*
- Morten sa det aldri blir oss igjen.

Angela:
*ser på henne og biter seg i leppa*
- Du vil tilbake til han altså?