Harry Potter - New and Improved

Alexander:
- Kjør på.
*smiler svakt til henne*
*strekker ut armene og tar imot Louie*
*mistenker hva hun skal*
- Morten..?

Noira:
*smiler stramt og legger armene i kryss*
- Må finne ut av hva i svarte som foregår..
*mumler irritert*
- Mamma kommer snart..
*smiler fort og går mot teltet hans*

Morten:
*er på vei ut for å se etter barna*
*møter Noira i inngangen*
*tar raskt et steg til siden før de krasjer*

Noira:
- Oj..!
*skvetter*
*smiler fort og legger hendene til brystet*
- Hei..

Morten:
*smiler fort*
- Hei
*ser mer spørrende på henne*
- Hvordan går det?

Noira:
*lar hendene falle*
- Tja..
- Bra.?
*studerer ham*
- Helt nydelig å se ungene igjen
*sprekker opp i et varmt smil*
- Hva med deg?
*tar et lite skritt nærmere*

Morten:
- Det vil jeg tro
*smiler fort*
- Jeg skulle ut og se etter dem nå
- Men de er kanskje med Alexander?

Noira:
- Med Alex og hele hurven..
- Jason og Rae hoppet på hverandre når de så hverandre
« Ikke som meg og deg…»
*biter seg i lippa*
- Du.. kan vi..?
*nikker inn i teltet*
*legger hånda mot armen hans*

Morten:
*nikker*
*lar henne gå først*
*trekker duken foran inngangen igjen*

Noira:
*sukker stille ut*
*går rolig og setter seg i sofaen*
- Du har ikke svart meg vet du..
*løfter blikket mot ham*
- Hvordan har du det?
- Du virker så… stengt

Morten:
*slipper ut et lite sukk*
*ser på henne med lett hevede bryn*
- Dere er tilbake. Barna er trygge.
- Da går det fint.
*smiler stramt*
- Eller hadde du noe spesielt i tankene?

Noira:
- Et normalt svar..?
*ser spørrende på ham*
*smiler skjevt*
- Nei.. jeg har ikke noe spesielt i tankene…
*trekker på skuldrene*
- Ikke at du ikke ville snakke med meg engang når jeg kom tilbake med Karsten

Morten:
*slipper ut et sukk*
*holder armene i kors over brystet*
- Jeg visste ikke hva jeg skulle si.

Noira:
- Nei.. okei..
*holder blikket på ham og blir stille*
- Vet du.. det vet faen ikke jeg heller.
*reiser seg kjapt*

Morten:
*ser rolig på henne*
- Broren min er en drittsekk.
- Jeg er lei for at du endte opp med ham..
*ser oppriktig på henne*
- Det skulle aldri ha skjedd

Noira:
*hever øyenbrynet lett mot ham*
*legger armene i kors*
*kjenner øynene fylles med tårer*
*sukker tungt*
« Var det så jævla vanskelig»
- Jeg har trodd du var sint på meg

Morten:
- Jeg er ikke sint på deg
*smiler stramt*
- Sorry.. Jeg har hatt mye i hodet

Noira:
*smiler stramt*
- Og jeg er ikke sint på deg heller..

Morten:
- Neivel.
*løfter brynene lett*
- Hva skulle det vært for?

Noira:
*mister smilet fort*
*hever øyenbrynet lett*
- Nei.
*sukker tungt*
- Er vi ok?

Morten:
*smiler kort og nikker*
- Klart vi er.

Noira:
- Sikker?
- Du virker så.. passiv aggressiv..
*lar hendene falle ned*

Morten:
*sukker*
- Jeg er sliten, Noira
- Det har vært noen lange måneder.
*smiler kort*
- Beklager at jeg ikke er en solstråle.

Noira:
- Neinei..
*presser lippene sammen*
*senker blikket*
*sukker stille*
*legger armene om seg selv igjen*
- Jeg er bare glad for å være hjemme igjen

Morten:
*smiler litt mindre stramt*
- Hjemme..
*nikker stille*
- Vi får fokusere på din mor og resten av gjengen etterpå