Harry Potter Rollespillet 104 haha

Emilie;
- Jeg er glad i deg og ..
*Biter seg i leppa*
*Åpner øynene og ser i veggen*

Lucy:
*smiler svakt*
*klemmer og glemmer*
-La meg følge deg til sengs ..
*kysser henne i håret og tar hånden hennes*

Emilie;
- Må jeg .. ?
*Ser bedende opp på henne*

Lucy:
-det er sent..
*skotter fort mot døren over skulderen*
-Frodo har også lagt seg nå.
*gitt opp hele prosjektet med å få henne til å snakke*

Emilie;
- Jeg vil ikke sove her ..
*Hvisker*

Lucy:
-Jeg blir hos deg til du har sovnet.
*trekker henne inntil seg*
*kysser tinningen hennes*
*åpner døra til det lille rommet*

Emilie;
- Nei.
*Alvorlig*
*Holder henne igjen*
- Jeg vil ikke sove her .. !
*Ser opp på henne*
- Jeg vil hjem.

Lucy:
-Vi prøver så godt vi kan, Em.
-Det er ikke så lett.
*forstår henne godt*
*liker seg heller ikke her, men må prøve*

Emilie;
*Går motvillig med henne*
*Utslitt*
*Orker ikke mer*

Lucy:
*får stelt henne og plassert henne godt under dyna*
*stryker henne over pannen og håret*
-Jeg vet det har hendt mye i det siste ..
-Det er strevsomt for oss alle, du forstår det sant?

Emilie*
*Svarer ikke*
*Vet hva hun har gjort*
*Vil se det på Lucy de neste månedene*

Lucy:
*tar stillheten som et stille ja*
*smiler svakt*
*bøyer seg frem og slår av taklyset*
*lar nattbordlyset stå på*
-Sov nå ..

Emilie;
*Nikker svakt*
*Lukker øynene*

Lucy:
*Venter til hun er sovnet før hun går ut for å lete etter Jonathan*
*trekker kappen tettere om seg*
-Jon .. ?!!

Jonathan;
*Sitter nede i parken på en benk*
*Stirrer ut i intet*
*Sliten og trett*
*Angrer på så mye*

Lucy:
-Jon .. ?!
*ser en bevegelse lenger nedi den lille gaten*
*rynker pannen og forter seg etter*
*ser trærne, benken og ektemannen*
*sukker lavt og går stille nærmere*
-Jonathan ....

Jonathan;
- Jeg har ordnet det fint, hva Lucy ??
*Slår ut med armene*
*Setter seg tilbake på benken*
- Virkelig, virkelig bra.

Lucy:
*presser leppene hardt sammen*
*trer sakte bort mot ham og synker ned på benken*
-Det kommer til å ordne seg..
*sagt det så mange ganger at hun begynner å tvile hun og*

Jonathan;
*Setter i å le*
- Ordne seg .. ?
- Ordne seg ?!!
*Rister på hodet*
- Åhh Lucy ..
- Hun kan ikke fortsette slik.
*Matt*
- Vi klarer det ikke lengre.
*Ser ned i gresset*

Lucy:
*legger hendene over hans*
*klemmer godt om dem*
-Det er ikke ditt rot.
-Du er ikke alene, Jon ..
*ser opp på ham og smiler spakt*

Jonathan;
*Smiler prøvende*
*Vender hodet og ser på henne*
*Mister all tone i ansiktet*
- Slapp du henne ut ?
*Med et alvorlig*

Lucy:
*presser leppene sammen*
-Du stengte henne inne på et rom helt alene, Jon ..
-Hva .. du kan ikke bare gjøre slikt.
-Hun er datteren vår ..!

Jonathan;
- Hun har klort deg helt opp !!
*Tar tak i haka hennes og vrir fra side til side*
*Alvorlig*
- Når jeg får tak i henne .. jeg sverger jeg ... !

Lucy:
*trekker seg bort tilbake*
-Hun mente det ikke ..
*holder Jonathan igjen*
*klamrer om hånden hans*
-Værsåsnill .. ikke vær så streng med henne.

Jonathan;
- Jenta er ikke rett !
- En dag vil hun virkelig gjøre skade !!
*Sukker irritert*
*Tar haka hennes igjen*
- Du må få noe for det ..