Harry Potter Rollespill 171!

Sencario:
*humrer lett*
*ser maten kommer*
- Lilly hadde knust meg om jeg ikke ble litt mer bestemt
*flirer*
*rister på hodet*

Caspar:
- Hun er i den kongelige fangekjelleren.
*har ikke plassert henne i det verste fangehullet*
- Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle gå videre frem.

Larissa:
*dekker hånden for munnen så hun ikke skal le for høyt*
-Åå, stakkars Sencario.

Adrian:
-Hun har fått mat og drikke?
*ser at han nikker*
*nikker stille selv*
-Vel, jeg foreslår at hun blir der nede liltt.
-Hun trenger å vite hvor plassen hennes er.

Sencario:
*Ser hardt på henne, men med et flir*
- Ikke stakkars meg..
*humrer*
- Spis du.
- Du har tatt av..

Caspar:
*må humre av kommentaren*
- Ja.. absolutt
*nikker fort*
- Er det noe jeg kan gjøre for deg Adrian.?

Larissa:
-Ja, jeg vet det.
-Derfor kommer jeg aldri i verden til å spise opp alt dette!
*ser ned på den store tallerkenen og flirer lavt*

Adrian:
-Med mindre du vet hvordan du vekker noen fra langsøvnen.. så nei.
*smiler stramt*
*går ut ifra at han har hørt om Isabell*

Sencario:
- Er det med vilje?
*ser opp på henne*
*hever øyenbryne*
*ser fort på brystene hennes*
*smiler lurt*
*Senker blikket*

Caspar:
*smiler sårt*
*rister stille på hodet*
- Hun er i de beste hender nå Adrian.
- Du må gi naturen litt tid

Larissa:
*merker hvor blikket hans hviler og smiler lurt for seg selv*
*plukker opp gaffelen og peker den mot ham*
-Alt jeg gjør er ikke for deg.

Adrian:
-Jeg vet det. Men det er vanskelig for Christine.
-Jeg er bekymret for henne.
*sukker*
-Hun tror at hun falt, men jeg vet ikke..

Sencario:
*hever øyenbryne*
- Neivel.?
*flirer*
- Er det noen som har sagt du er for tykk..?
*trekker på skuldrene*
- Jeg måtte bare sjekke..
*flirer når hun hever øyenbryne*
*Ser igjen på brystene hennes*
- Du har noen.. flotte fordeler.

Casper:
*smiler forsiktig*
- Mødre skal bekymre seg.
*ser lenge på ham*
- Jeg er her.. uansett.. om du trenger noe

Jonathan;
- Bare le du !
- Men en dag ligger jeg der, død !
*Vet å spille dramaqueen*

Larissa:
*ser lenge på ham med skepsis i blikket*
*biter seg i leppen*
*usikker på hva blikket hans betyr*
-Kan du se det tydelig at jeg fikset på dem?

Adrian:
-Takk, Casper.
-Jeg blir med deg tilbake til kontoret, så kan vi kanskje få gjort noe.
*smiler svakt*
*stryker hånden over tvillingenes mørke hår og blir med ham ut*

Lucy:
*kan ikke annet enn å trekke på smilebåndet*
-Du..
*ler*
-Ikke skap deg.

Sencario:
*stivner til*
*retter blikket rett i henne*
- Hva..?!
*rynker brynene hardt*
- Hvorfor i ..
*kjenner han blir sint*
*skylder dette på Will*
*fnyser*
- Virkelig..?
- Nei, jeg så ikke det... de.. så ut som de pleide..

Caspar:
*Ser ned på barnebarna*
*smiler varmt når Adrian ikke ser*
*går rolig nedover med ham*

Larissa:
-Som de pleier? Vel, bortkastede penger.
*flirer forsiktig*
*slutter når hun ser blikket hans*
-Jeg gjorde det for min del.
-Jeg er ikke så ung som jeg var og ikke de heller.

Adrian:
-Jeg så deg og min mor nede i rosehagen hin dagen.
*fester kappen sin mens de går*
-Hvor godt kjenner dere hverandre?

Jonathan;
- Jeg forteller deg bare sannheten !
*Slår ut med armene og velter kruset sitt*
*Stønner oppgitt*
- Ser du ?!

Sencario:
*strekker hånda ut mot henne*
- Du ser virkelig strålende ut..
*smiler varmt*
- Uansett.
- Og vi eldres, slik er det nå bare.

Caspar:
*ser kort over på ham*
*redd han skal si for mye*
- Vel..
- Jeg har kjent henne siden.. hun ble introdusert for hoffet
*smiler fort*

Lucy:
*spretter opp og løper for å hente en klut*
-Du er klumsete, ja, men du kommer ikke til å dø av den grunn, min elskede.
*kysser kinnet hans og tørker raskt opp*
-Hvorfor er du så ilter?

Larissa:
*smiler svakt tilbake*
-Vel, du kler dine grå hår.
*klemmer forsiktig tilbake om hånden hans*

Adrian:
-Så, over tyve år? Det er lenge.
*nikker sakte*

Sencario:
*smiler skeivt*
- Og du kler dine små rynker og små hvite hår og hengepupper
*flirer mot henne*
- Helt ærlig.
*alvorlig der han sitter*

Caspar:
*ser fort på ham*
*kremter stille*
- En god stund ja..
*antar han allerede har skjønt det*

Jonathan;
*Drar hendene gjennom håret*
- Jeg savner å kunne bruke magien uten at vi måtte dekke det opp for naboene .. !
- Jeg savner å dra på utflykter med jentene mine !
*Holder henne igjen*
- Savner deg ..
*Holder godt om midjen hennes*
*Legger nesen mellom brystene hennes*

Larissa:
-De små hvite hårene blir heldigvis kamuflert av Malfang-håret.
*men smiler blygt*
-Bli med meg hjem, Sencario..

Adrian:
*klemmer om hendene sine bak på ryggen*
-Og hvorfor kom du tilbake etter så lang tid?

Lucy:
*legger hånden opp i håret hans og stryker ham rolig gjennom*
-Du, jeg er fremdeles her.
-Jeg har ikke forlatt deg ennå.
*smiler varmt*
-Det er sånn det er å ha magiens gave. Vi må være forsiktige.

Sencario:
*smiler varmt mot henne*
*klemmer om hånda hennes*
*kysser den mykt*
- Om du ber så fint ..
*smiler små lurt*

Caspar:
*ser fort på ham*
*kan se det på ham at han vet*
- Dette burde heller din mor fortelle deg.
*avslutter med det*

Jonathan;
*Sukker*
*Blir sittende å tenke*
*Nyter følelsen av fingrene hennes i håret hans*
- Har du fremdeles tidsvenderen .. ?

Larissa:
*vet at Will har ligget med en og annen mens hun har vært borte*
*ser ikke noe galt i dette*
*venter mens han betaler regningen*
*sniker armen sin rundt ham mens de går*

Adrian:
*tar det som en bekreftelse*
-Jeg vet allerede at Adjek ikke var faren min.
-Var det han som sendte deg bort?

Lucy:
*legger hendene om ansiktet hans og løfter det forsiktig opp*
-Hva er det du tenker på?
-Den skal ikke bli brukt til småting, Jonathan.

Sencario:
*betaler med glede*
*smiler fort mot pubeieren*
*merker han også har et godt øye for Larissa*
*ekstra fornøyd i det de går ut*
*klemmer lett om hånda hennes*
*studerer landskapet rundt seg*
- Snart kommer snøen..
*Ser ned på henne*
*smiler lurt*
- Alt blir så mykt.. og vått.. men samtidig hardt.

Caspar:
*går rolig ved siden av ham*
*kremter stille*
- Ja.
*ser fort på ham*
- Han.. likte ikke hvordan jeg og din mor.. var sammen.
*smiler forsiktig*
- Jeg fridde.. men jeg var for sen.

Jonathan;
- La oss reise tilbake til ungdommen .. ?
- La meg få treffe deg mye tidligere ..
*Kysser hendene hennes*
- Ordne på alt det dumme vi har gjort ..

Larissa:
*flirer inn mot armen hans*
-Jeg tror det er best om du ikke prater, elskling.
*fletter hånden sin inn i hans*

Adrian:
*nikker stille på nytt og kremter selv*
*går i total stillhet en liten stund*
-Og nå er du her.. er det på grunn av meg?

Lucy:
*forstår hvor han tar det fra*
*men rister stille på hodet*
-Jonathan, noen ting er gjort og kan ikke endres på.
-Alle livene til alle menneskene vi kjenner ville blitt annerledes.
-Og barna våre ville ikke vært født.
*drar seg inntil ham*
-Det ville ikke vært verdt det. La oss bare nyte tiden vi har.

Sencario:
*flirer ned mot henne*
- Åå..?
*hever øyenbryne*
*humrer lurt*
- Jeg skal være stille som en mus

Caspar:
- Både deg og Delia.
- Du har en familie nå.
- Barnebarn... som dessuten står i fare.
*ser fort på ham*
- Om jeg så ikke har gjort så mye før.. så er jeg her nå

Jonathan;
*Trekker henne så nær som hun kommer*
- Enda den er hard og lang .. ?
*Hever brynet spørrende*