Harry Potter Rollespill 176

Frodo:
-Nettopp.
*hever brynene lett*
-Din mamma, min mormor.

Emilie;
*Blir stående å se på ham*
*Men må gi seg tapt*
- Okei okei ..
*Mumler og drar skoene på seg*

Frodo:
*kjenner at det frister likevel*
*ser på henne og smiler skjevt*
*tråkker ned i skoene*
-Men når vi kommer hjem igjen kan vi bruke formelen?

Emilie;
*Smiler skeivt*
- Du er utvist, men får fremdeles bruke magi .. ?
*Hever brynet spørrende*
- Interessant ..

Frodo:
*himler med øynene*
-Neei, men du får jo
*smiler lurt tilbake*

Fercies:
*smiler stramt*
- I lige så bror
*smiler fort*
*går rolig oppover mot frokost*
*ser prinsessen lengre fremme*
*blunker til broren*
*humrer*

Nathalie:
*flirer mot ham*
- Din feil!
- Du og ditt som skal inn over alt.
*smiler lurt*

Felix:
*sender ham et drepende blikk*
-Det er nok.
-Vi prater ikke mer om dette.

Emilie;
- Hva får deg til å tro at jeg vil senere ?
*Drar på seg jakken og smiler lurt*

Lumén;
*Hever brynet*
- Vil du si det en gang til ?

Fercies:
*hever øyenbrynet*
- Greit.
*smiler stramt*
- Lykke til med Lukás
*smiler varmt*

Nathalie:
*flirer opp mot ham*
- Jeg vet ikke helt om jeg tørr
*humrer lurt*

Lumén;
- Du vet jeg kan høre om de kan plassere ham tilbake ?
*Smiler skeivt og nikker mot yngstemann*

Nathalie:
- Tulling..
*flirer*
*klemmer varmt om sønnene sine*
*utrolig stolt*
*hadde aldri forstilt seg at ting skulle være så bra mellom henne og Lumén*
*aldri sett for seg flere barn med ham etter Peter*

Felix:
-Takk.
*sukker og ser over på ham*
-I lige måde.
*flirer lavt og setter seg ned*

Frodo:
-Åh, det vet jeg bare.
-For du vil alltid
*smiler lurt*

Lumén;
*Sjerpet seg betraktelig*
*Elsker Nathalie for alt i verden*

Emilie;
- Vi får se ..
*Trør ut døren*

Therana:
*sitter ennå ved Felix sin side*
*smiler stramt*
*glad dette kan bli siste gang*
*smiler fort mot Fercies*
*Sernker blikket*
- Skjer det i dag?
*snakker lavt*

Nathalie:
*uendelig takknemmlig*
*vet andre gir ham opp, men klarer det ikke*
*elsker alle hans feil og mangler*

Frodo:
*tar hånden hennes*
*smiler svakt og drar inn til byen*

Felix:
-Ja, hvis alt går som planlagt.
-Sjansen for at meg og deg blir skilt er ganske stor.
*smiler raskt til henne*

Emilie;
*Blir spandert på

Therana:
*smiler forsiktig*
- Ok..
*vet ikke hva hun skal si*
*kremter fort*
*ser over bordet på Sina*

Ather:
*sitter ved bordet*
*helt nedkjørt*
*klarer ikke engang smile til ungene*

Frodo:
*dytter opp døren hjem til henne*
-Høres ut som at Lucy og Eleanor er hjemme.
*smiler skjevt*

Felix:
*følger blikket hennes*
*holder tilbake et sukk*
*synes fryktelig synd i Sina der hun sitter blek som et spøkelse*
-Fikk dere sove i natt?

Emilie;
- Ikke til å ta feil av ..
*Trør av seg skoene*
*Labber inn*
- Høres ut som dem skal rive ned huset ..

Therana:
- Nei..
*hvisker stille*
*ser sårt på ham*
*sukker stille*
- Hva skjer med Robert?

Frodo:
*humrer og klemmer om hånden hennes*
*kysser pannen hennes raskt*
-Det er ikke så ille.
*sniker seg opp trappen med henne*

Felix:
-Det er ikke opp til meg.
*smiler svakt*
-Men han får den hjelpen han trenger.
*lyver lett*
*vet at han mest sannsynlig ligger alene nede i fangekjelleren*

Emilie;
- He he ..
*Rister på hodet og går opp*
*Drar frem staven*
*Sørger for å låse i tillegg*

Christine;
- Gir opp ..
*Hvisker spakt*
*Ser blankt på alvefyrsten*
- Så la meg dra ..

Therana:
*Ser på ham at han lyver*
*hever øyenbrynet svakt*
- Det er da godt.
*smiler med et likt smil tilbake*

Nathalie:
*får beskjed om at hun kan dra hjem*
*utrolig lettet og gleder seg*
*spent på om Zekiye faktisk venter hjemme*

Frodo:
*slenger seg ned på sengen hennes*
-Åh, jeg har savnet denne!
*sukker og strekker seg ut så lang han er*

Lúkas:
*kjenner et smil leker seg i munnviken*
*huker seg ned foran henne*
-Så du vil prate med Adrian?

Felix:
*nikker kort og lar blikket gli ned mot maten*
-Vel, hugg innpå.
*syns det hele er fryktelig merkelig*
*liker ikke å måtte sitte her med henne*
*håper dette er siste dagen*

Therana:
- Hugg innpå?
*Ser fort på ham*
- Kan ikke hugge innpå maten deres, da eksploderer magen min..
*flirer fort*
- Men en blir jo aldri feit, det er jo fint..
- En feit alv hadde vært et trist syn..
*kjenner seg fryktelig nervøs der hun sitter*
*har ikke glemt hvem som oppgav henne til Lukás*
*begynner å innse hvor utaktisk det er av henne å skille seg*