Harry Potter - New and Improved

Adrian:
-Aah…
*smiler skjevt*
-Du tror altså så lite om meg?
-Jeg skjønner…
*må nesten flire av hvor pågående hun er*
*har nesten glemt hvordan det føles*
-Vel, tro det eller ei, det er flere ting som opptar meg enn kvinner.
*løfter den ene hånden forsvarende*
-Men jeg skjønner at hele greia med to koner kan forvirre.

Irna:
- Tro meg, jeg tror ikke lite om deg
*fanger blikket hans*
- Ikke i det hele tatt.
*smiler sårt*
- Jeg tror aldri jeg har møtt noen jeg har slik kjemi med.. føler du det ikke?
*smiler lurt*
- Og med deg.. av alle menn.
*klemmer hendene sammen*
*tar et skritt nærmere*
*kjøper ikke den at de har borggården for seg selv*
*stryker hånda si over brystkassen hans*
*bøyer seg mot ham*
*hvisker i øret hans*
- Rafael vil drepe deg..
*merker han kvekker til*
*kysser halsen hans for å prøve å dekke over det, som om hun skulle sagt noe vulgært*
*redd broren overvåker dem*
*hvisker stille mot ham*
- Han vil bruke meg for å få info..
*stryker den andre hånda over skulderen hans*
*trekker ansiktet hans mot seg*
*kysser ham forsiktig fra kinnet og mot øret*
*hvisker så stille hun kan*
- Han dreper meg om jeg ikke gir ham det han vil ha..
*legger den andre armen om nakken hans også*

Adrian:
*kjenner at hele kroppen fryser til*
*men forstår hva hun prøver å gjøre, og hvorfor*
*lar blikket gli over borggården, men trekker det fort til seg*
*legger hånden rundt midjen hennes og trykker henne til seg*
-Hvis det er sant det du sier…
*prøver så godt han kan å spille med, men kjenner tankene spinner som aldri før*
-Jeg sender bud på deg i kveld. Vær klar etter middag.

Irna:
*angrer i et sekund på hva hun har gjort*
*ser i sitt indre barna liggende i en blodpøl på gulvet*
*lar hendene sige ned fra skuldrene og over brystkassen hans*
*smiler lurt mot ham*
- Selvfølgelig herre.
*kjenner hjertet dunker vilt i brystet*
*prøver å glatte over hvor enormt redd hun er*
*dytter seg forsiktig fra ham*

Adrian:
*kjenner hvordan maktspillet begynner å tære på ham*
*lar hånden slippe henne*
-Da ses vi senere.
*lar et lurt smil leke over leppene*
*tar med seg drageeggene igjen og forsvinner*

Delia:
*snur seg idet døren går opp*
*smiler kort til Rafael, og holder frem drinkglasset til ham*
-Er morgendagen tatt hånd om?

Irna:
*holder blikket på ham til han er ute av syne*
*prøver så godt hun kan å holde masken*
*snur seg og går inn på hennes lille del av borggården*
*hører at mestrene kommer tilbake om en stund*

Rafael:
*lukker døra rolig bak seg*
*smiler svakt og tar i mot glasset*
- Ja.
*lar blikket studere henne*
- Hvordan har du det?
*tar et skritt nærmere*

Delia:
-Bedre.
*smiler skjevt og holder opp sitt eget vinglass*
-Har du pratet mer med Adrian?
*ser bekymret opp på ham*

Rafael:
- Det har jeg overlatt til konene.
*nipper sakte til vinen*
*ser ned på Delia*
- Jeg kan ikke engang tenke meg hva du går igjennom nå Delia
*alvorlig smil*
- Vit jeg er her... Uansett

Delia:
-Det er jeg fullt klar over.
*smiler spakt tilbake til ham*
*kjenner at den dårlige samvittigheten river i henne*
-Vel, det var en grunn til at jeg ba deg komme…
-Jeg må betro meg til deg.
-Jeg vet at du har en obligasjon mot Adrian, men jeg håper at dette kan bli mellom oss.

Rafael:
*rynker pannen ørlite*
- Selvfølgelig.
*smiler spakt*
- Du kan stole på meg
*vet det er unødvendig å si*

Delia:
-Først og fremst…
*gjør tegn til at han kan sette seg*
*gjør det samme selv*
-Du må vite at min sønn betyr alt for meg.
*setter blikket i ham*
-Alt jeg gjør, er for ham.
-Så du kan tenke deg min forferdelse da jeg oppdager at min mann…Adrians far…
*svelger hardt*
*kremter lavt*
-Da jeg oppdager dokumenter som inneholder oversikt over Adrians minste, lille bevegelse.
-Alle møter, alle referat, alle…alle samtaler Adrian har hatt med Caspar…alt var dokumentert.
-Det ville vekket mistanke hos hvem som helst.
*prøver å forsikre seg om at han henger med*
-Og da jeg fant ut av at han har rapportert alt til dem! Til M.A.C.U.S.A... Du kan jo bare forestille deg rådløsheten min.

Rafael:
*smiler svakt til henne mens hun forteller*
*nikker der det passer*
*hører hvor hun vil med historien*
" Godt du ikke er så dum da Delia..."
*ser forferdet på henne*
- Du... visste.. hvor lenge visste du om det?
*hever øyenbrynet svakt*
- Det må ha vært forferdelig for deg.. Delia
*ser mykt på henne*

Delia:
-Klart det var forferdelig, men som du vet…
*smiler stramt*
-Jeg har vært ute en vinternatt før.
-Og det er ikke første gang at en av mine ektemenn har prøvd å ødelegge for ham.
-Jeg skulle til å konfrontere ham. Men dagen etter var alt borte, alle dokumentene… alt.
-Jeg antok at hans samvittighet hadde tatt over. Og jeg antar jeg hadde rett.
*sukker lavt og ser opp på Rafael*
-Og nå, da Caspar plutselig rømte fra oss… jeg kunne ikke la ham komme unna med det lenger.
-Så jeg kontakt M.A.C.U.S.A. selv og ga dem posisjonen til ulike gjemmesteder jeg vet at Caspar hadde på lur.

Rafael:
*klarer ikke holde et flir tilbake*
*hever øyenbrynet imponert*
*prøver å opptre nøytralt igjen*
- Virkelig..
*ser ned i glasset*
- Du overrasker Delia
*smiler svakt, lurt mot henne*
*blir med ett alvorlig*
- Du varslet ikke Adrian..?
- Han så temmelig overrasket ut på møtet

Delia:
*holder seg alvorlig når han flirer*
*tar det bare som et tegn på at han virkelig undervurderer henne*
-Nei. Jo mindre Adrian visste om det, jo bedre.
-Det ville bare ha skadet ham. Dessuten ville jeg ha ødelagt tilliten min til ham hvis han fikk vite at jeg har visst det så lenge.

Rafael:
*nikker seg enig i det hun sier*
*kremter stille*
*rister stille på hodet*
- Du overrasker stadig.
*ser lenge på henne*
" Hvilke andre hemmeligheter har du?"
- Iallefall naive meg..
*smiler fort*
*rister svakt på hodet igjen*
*men lar all gleden forsvinne fra ansiktet*
*vil ikke bli mislikt*
- Takk for at du valgte å dele det med meg..
- Jeg forstår du står fryktelig alene.

Delia:
*trekker på smilet hun også*
-Jeg har levd her og spilt dette spillet lenger enn deg, kjære Rafael.
-Du undervurderer meg. Men det gjorde også Edward og Caspar.
*løfter vinglasset sitt på nytt*
-Så om det er noe du må lære…
*setter blikket i ham*
-Så er det å aldri gjøre det.

Rafael:
*smiler lurt mot henne over vinglasset*
*kremter stille*
- Nei nå følte jeg meg som en uskikkelig læregutt..
*hever det ene øyenbrynet*
*tar en god slurk*
*vil se hvor hun vil*

Delia:
*ser på ham over glasset*
*syns det er ganske tydelig hva han vil i alle fall*
-Vet noen at du er her?
*gransker ansiktet hans*

Rafael:
- Nei
*smiler fort mot henne*
- Ikke om du ikke ønsker det... ingen jeg ikke stoler på
*holder blikket hennes*
*hever øyenbrynet*

Delia:
*hever brynene kort*
*lar blikket ligge lenge på ham*
-Stoler du virkelig på noen her?

Rafael:
- Jeg stoler på frykten deres
*smiler forsiktig*
- Eller grådigheten.
*stille*
- Og Adrian..
*ser spørrende på henne*

Delia:
*ser lenge og forskende på ham*
*nikker sakte*
*har en følelse av at han bare sier det hun vil høre*
-Det håper jeg da. Han stoler svært mye på deg.

Rafael:
*nikker alvorstynget*
*smiler stramt*
- Derfor vil jeg ikke begå feil.
*ser forskende på henne*

Delia:
-Nei, det kan jeg godt forstå.
*setter fra seg vinglasset*
-Ingen vil komme på feil fot med fyrsten, eller hva?
*smiler spakt*