Harry Potter - New and Improved

Theodin:
- Far din skulle tvinge deg til det!
*ser hardt på henne*
- De har tatt sitt valg og jeg mitt.
*biter kjeven sammen*
- Jeg hadde forventet litt takknemlighet...

Angela:
*rynker pannen*
*sparker sand etter ham*
-Takknemlighet?
-Du bortførte meg!
-Jeg vil heller være uten kreftene mine med mamma og pappa, enn med dem her med deg!
*kan også være hard*
*stirrer ned i øynene hans*

Theodin:
*ser like kaldt og hardt tilbake*
- Dra da vel.
*hever øyenbrynene*
- Finn deg en peise og flumpulver !!

Angela:
*stirrer lenge på ham*
*før hun senker blikket*
*sparker i bakken igjen*
-Jeg vet ikke hvor vi bor...

Theodin:
*ser ut over havet*
*drar hånda over pannen*
"Ikke jeg heller..."
*sukker irritert*
- Så sett deg ned da.
*kjenner stemmen hennes gjør ham opprørt*
*kjenner seg fryktelig rådløs selv*

Angela:
*drar ermet under nesen*
*setter seg stille ned ved siden av ham*
*stirrer ut mot bølgene og kjenner det å bare se på dem roer henne litt*
*lar hendene gli gjennom sanden og er bare stille*

Theodin:
*sitter stille en stund*
- Det er alt jeg kan og vet..
*ser sårt, fortvilt og bestemt på henne*
- Uten det... hva er jeg da?

Angela:
*ser sårt tilbake på ham*
*strekker seg etter hånden hans*
-Du er Theo med og uten kreftene.
-Du ville vel ikke sagt til meg at jeg ikke betydde noe uten mine?
*ser spørrende på ham*
-Alle er kjempeglad i deg selv om du ikke kan apportere tjue epler inn i fanget ditt
*stryker tommelen over hånden hans*
*smiler spakt*

Theodin:
*ser uforstående på henne*
- Selvfølgelig er en mindre verdt da..!
*ler nervøst*
- Da er en ingenting..!
*ser forvirret ned på hånda hennes*
- Du er naiv om du tror noe annet

Angela:
-Og hvem tror du har sagt det til deg?
*hever brynene mot ham*
-Fyrst Adrian har jo holdt deg fanget på grunn av kreftene dine
-Han vil jo at du skal tro det!
*holder fortsatt om hånden hans, selv om han kanskje ikke vil*

Theodin:
- Han har da ikke..
*sukker tungt og drar hånda over pannen igjen*
- Dere sier at han holdt meg fanget men jeg ville ho dette!
*ser på henne*
- Jeg betydde noe der..!
- Og hva betyr jeg nå!? Ingenting!!
*forstår ikke hva hun forsøker å si*
*kjenner knapt familien sin*
- Jeg vet ikke engang hvor Alexander er.!
*kjenner stemmen brister*
- Jeg husker knapt moren min..! Jeg har møtt henne nå men..
*ser irritert bort*

Angela:
*får ordentlig vondt av ham*
*vet ikke hva hun kan si for å trøste*
*hører hvordan stemmen hans endrer seg når han snakker om Alexander*
-Jeg vet du ikke husker så mye...
-Men etter at du og Alexander ble tatt så...
*svelger hardt*
-Alle hadde det skikkelig vanskelig.
-Du kan fortelle deg selv at du ville være der, men jeg tror egentlig ikke at du ville det.
-Men det er det eneste du husker.
*ser sårt på ham*
-Og selv om du ikke husker oss så kan du lære oss å kjenne på nytt.
-Det er jo litt fint da..?
*prøver å smile mot ham*
*håper han ikke fullstendig klikker i vinkel når hun prater imot ham*

Theodin:
*kjenner tårene presser på*
- Jeg husker ingenting
*snur blikket rasende bort*
*drar hendene over ansiktet*
- Men hvis jeg er så mektig.. så kanskje jeg kan få dem tilbake!?
- Kanskje jeg kan finne Alexander !?

Angela:
*trekker på skuldrene*
*ser etter hånden hans idet han trekker den bort*
*biter seg i leppa*
-Mamma sa at amerikanerne har ham.
-At han er trygg..
-Hvis vi drar hjem igjen, så kanskje...
*titter på ham*

Theodin:
*ser sårt på henne*
- Men du ble så redd..
*snur seg mer mot henne*
- Vil du virkelig tilbake?
*fomler med hendene*
*ser skrått på henne*
- Jeg ble redd når du ble.. du virker ikke som du blir så ofte redd.
*finner hånda hennes igjen*

Angela:
*trekker stille på skuldrene*
*ser skrått på ham*
*lar blikket gli videre ned mot hendene deres*
-Syns du?
*smiler svakt mot ham*
-Jeg bare... fikk plutselig panikk, jeg vet ikke hvorfor.
-Det er så rart å skulle gjøre det...
-Også ble pappa så sint..!

Theodin:
*ser på det lyse, tykke håret hennes*
*vil stryke hånda ut mot henne, la det løpe igjennom håret hennes*
*kjenner den ville pulsen hans roer seh når hun prater*
- Ja. Han ble sint
*rynker pannen hardere*
- Hva vet de...
*smiler stramt*
*klemmer om hånda hennes*
- De er ikke oss.

Angela:
*trekker stille på skuldrene*
*innser at det er første gang at de er fullstendig alene*
*uten et annet menneske de kjenner i umiddelbar nærhet*
*kjenner sommerfuglene i magen letter hver gang han klemmer om hånden hennes*
-Nei, men de vet kanskje litt mer enn oss.
*ser forsiktig på ham*

Theodin:
*ser lenge på henne*
*på de små fregnene over neseryggen hennes*
*smiler spakt*
- La oss bli litt til..
*klemmer om hånda hennes*
- Så de ser de ikke kan gjøre hva som helst

Angela:
*legger hodet på skakke og hever et bryn mot ham*
-Lover du å bli med meg hjem etterpå da?
*stryker tommelen over håndbaken hans*

Theodin:
- Sverger
*smiler varmt mot henne*
*nyter å kjenne varmen fra henne*
*senker blikket*
-Jeg får stole på deg

Angela:
-Har jeg noensinne løyet for deg?
*flirer lett mot ham*
*kan se at han senker blikket*
*og ser det varme smilet*
*liker ham øyeblikkelig bedre*
*løfter seg opp og setter seg tettere inntil ham*
-Sånn..

Theodin:
*smiler spakt mot henne*
*legger armen rolig om henne*
*sukker stille*
- Hør så stille det er..
*hvisker*
*stjeler blikk hos henne*

Angela:
*lener hodet til skuldrene hans*
-Det er deilig...
*merker at han ser på henne*
*smiler for seg selv*
*løfter hodet og ser på leppene hans*
*slikker seg fort om sine egne og bøyer seg frem for å kysse dem*

Theodin:
*ikke fått slik tillit hos noen andre før*
*holder tettere om henne*
*kysser henne mykt tilbake*
*klemmer om hånda hennes*
*kjenner seg i ett med henne*