Harry Potter - New and Improved

Alexander:
- Det gjorde det..
*men kjenner fortsatt en klump i magen*
*nikker til henne*
*lener kinnet mot hånden hennes*
- Hvordan har du det?

Noira:
" Du må ha glemt hva fint er..."
*svelger sårt*
- Det går greit..
- Jeg er bare.. Blitt nervevrak..
*smiler prøvende*

Alexander:
- Det er bra vi er to.
*møter blikket hennes og blir stille*
*hører hun blir det også*
- Vil du sette deg ned?
- Et glass vann kanskje?

Noira:
*smiler fort*
- Takk..
- Jeg kan ikke bli for lenge borte..
*senker blikket*
- Nathan snorket men vet aldri med ham..

Alexander:
- Snorker han?
*smiler litt større*
*slipper henne forsiktig og fører henne bort til sofaene*
*trekker en vannflaske ut fra minibaren og heller opp i et glass til henne*

Noira:
- Noe så ekstremt også..
- Han er frisk, det er ingenting galt med nesen.. Han bare gjør det..
*ser nervøst etter ham*
*smiler fort mot ham og tar i mot glasset*
- Jeg..
*svelger*
- Må få lov å gratulere?

Alexander:
*setter seg forsiktig ned*
- Ja...
- Jeg tenkte kanskje du hadde hørt om det
*smiler svakt*
*men føler seg ikke komfortabel med å snakke om Silja*
- Og til deg også... en gutt til?

Noira:
*smiler stramt, men kjenner lykken over sønnen er større enn skammen*
- Jason.
*stryker tommelen over glasset*
- Han.. Han kom før eliksiren var klar.
*kremter lett*
- Men han er verdens mest sjarmerende gutt..
*smiler varmt*
- En blir glade i dem uansett.
*løfter blikket mot ham*

Alexander:
- Selvfølgelig
- De er heldige.. du må være verdens beste mamma
*ser varmt tilbake på henne*

Noira:
*møter blikket hans*
- Jeg... Har egentlig ganske nok med meg selv.
*smiler stramt*
- Men mange rundt som hjelper...
" Morten"

Alexander:
*ser lenge på henne og nikker sakte*
- Ja..
*griper etter vannglasset for å ha noe å holde rundt*
*har tusen ting å si til henne, men klarer ikke å starte*
*stiller istedenfor et spørsmål han har lurt på*
- Tar han vare på deg?

Noira:
- Morten?
*føler hun sier noe fælt når hun nevner navnet hans*
*smiler fort*
- Han skjemmer meg bort... Fullstendig.
*smiler varmere*
*ser ned på glasset*
- Og.. Silja med deg?

Alexander:
*vet ikke om det gjør godt eller vondt å høre det*
- Ja.. Hun holder meg fornuftig.
*smiler spakt*

Noira:
*kjenner det nesten blir for mye*
*presser lippene sammen*
*nikker kort*
*sukker tungt ut*
- Bra.
*løfter blikket mot ham*
*løfter vannglasset mot lippene*
*tømmer det*

Alexander:
- Vi mistet barnet
- Så hun ville ikke bli med
*vet ikke hvorfor han forteller det til henne*
*men føler han må*
*klemmer om hendene sine*

Noira:
*ser sårt på ham*
*presser lippene sammen*
- Jeg er så lei for det..
*men mener det ikke*
*ser ned på hendene sine*
- Jeg.. Må tilbake til Nathan..
" Morten.. Jeg trenger Morten"

Alexander:
*reiser seg samtidig med henne*
- Jeg er så lei for alt
- Jeg vet jeg har... forårsaket smerte
- Og jeg håper at... Jeg har bedt hver kveld om at... Dere har det bra.

Noira:
*knytter hendene hardt sammen*
*nikker stivt*
- Jeg vil du skal vite at jeg venta.. Jeg venta på deg.. Men jeg kunne ikke vente evig.. For jeg hadde inge evighet, svangerskapet var nær med å ta livet mitt. Ikke bare en gang.
- Hadde det ikke vært fort Morten hadde jeg vært død.

Alexander:
- Jeg forventet ikke det heller
*svelger ved tanken på at hun kunne vært død*
*klarer ikke tenke på det*
- Jeg er så glad du fant han og at han...
- Og for eliksiren. Den høres bra ut. Han må være veldig smart.

Noira:
*nikker stille*
- Han er god med meg...og en utrolig god far
*smiler varmt*
*ser sårt på ham*
- Jeg håper du finner lykke..

Alexander:
*syns dette høres ut som et farvel*
*kjenner det gjør ham fryktelig trist*
*vil så gjerne se sønnen, men vet han ikke har noen rett*
*smiler spakt til henne*
- Silja er god. Jeg tror du ville likt henne.

Noira:
*smiler fort*
- Uff.. Nei..
*ler nervøst*
- La meg hate noen av prinsipp..
*ser sårt på ham*
- Nathan sover... Jeg vil ikke vekke ham..
- Men om du vil.. Så kan du få se ham en av disse dagene?

Alexander:
*rynker brynene litt forvirret*
- Vil du det?
*kjenner smilet vokser*
- Det vil jeg veldig gjerne

Noira:
*smiler varmt av ham*
- Selvfølgelig..
- Å jeg var så redd du ikke ville se meg eller ham..
*skjelver i stemmen*

Alexander:
*ser trist på henne*
- Noira... Dere er alt jeg har tenkt på
*vil strekke ut armene og ta henne inn i dem*
- Jeg savner dere så mye