Harry Potter - New and Improved

Noira:
*sukker tungt*
- Dette er feil.. Men jeg har så lyst på deg.
*hvisker opp mot ham*

Alexander:
- Har du?
*kjenner det kiler i magen*
*finner hånden hennes igjen*
- Jeg vet ikke om jeg..
- Er det riktig å gjøre?

Noira:
- Det er absolutt ikke riktig..
- Herregud.. Jeg føler meg råtten..
- Men jeg må bare si det..
*klemmer om hånda hans*
*trekker seg bort fra ham*

Alexander:
*lener seg tilbake og inntil veggen når hun trekker seg unna*
- Vi burde uansett ta det rolig
- Det er nok lurt
*nikker litt for seg selv*
- Om.. om det er sånn at du vil?

Noira:
*presser lippene sammen*
- Jeg..
*rynker pannen*
- Må få tid til å tenke..

Alexander:
- Så klart.
*lener hodet inntil veggen*
- Jeg trenger også det..
*svelger*
- Alt er liksom kastet opp i luften nå. Vet ikke hvordan ting lander, liksom

Noira:
- Nei.
*presser lippene sammen*
- Men lover du en ting?
*ser bedende på ham*
- At vi har en fin tone uansett.. For Nathans skyld.

Alexander:
*rynker brynene litt av det*
*demrer sakte for ham at kanskje hun ikke vil ha ham likevel*
*nikker*
- Selvfølgelig.

Noira:
- Jeg kommer til å si det samme til Morten.
- Det er så viktig for meg.. At det blir fredelig uansett.
*ser sårt på ham*
- Uansett så må en forholde seg til hverandre, alle sammen.

Alexander:
*smiler litt forsiktig*
- Tror du at jeg ikke klarer det?

Noira:
*trekker på skulderen*
- Jeg vet ikke?
*smiler stramt*
- Du virka sur i går..

Alexander:
- Det er bare vanskelig når han løper rett mot Morten
- Pluss at jeg var så utrolig stresset for å dra til sykehuset..
*ser ned på hendene sine*
- Så da trakk jeg meg heller unna

Noira:
- Jeg skjønner det..
*ser sårt på ham*
- Morten er midtpunktet i livet og universet til Nathan... Og jeg vet ikke om det endres så kjapt..
*smiler forsiktig*

Alexander:
- Neida...
- Jeg vet det.
*plukker på neglen sin*
- Jeg skjønner det
*smiler fort til henne*

Noira:
- Og jeg skjønner det er vanskelig.. Og Morten og altså!
*presser lippene sammen*
*sukker stille*
- Jeg vil ikke trå feil.

Alexander:
- Du gjør ikke det.
- Du er veldig hensynsfull..
- Det er stort av deg å dele ham med meg i det hele tatt, etter at jeg ikke har vært der for dere gjennom alt det vanskelige
*løfter blikket til henne*

Noira:
*smiler spakt*
- Kan jeg spørre deg om noe?
*presser lippene sammen*
- Hvorfor snakket du arabisk til Nathan?

Alexander:
*ser på henne og rynker brynene*
- Det.. det er morsmålet mitt.

Noira:
*rynker pannen tilbake*
*vet ikke hva hun skal svare*
- Åå..

Alexander:
*ser spørrende på henne*
- Likte du det ikke?

Noira:
*svelger hardt*
- Sorry.. Det er teit av meg.. Arabisk er liksom så fientlig for meg..
*smiler fort*
- Jeg bare.. Overtenker..

Alexander:
*strekker ut foten og dytter i henne med den*
*smiler litt*
- Jeg er ikke fiendtlig

Noira:
*ler lett*
- Nei.. Nei..
*smiler fort*
- Meg og hjernen min..

Alexander:
*smiler skjevt til henne*
- Det er bare så naturlig for meg å snakke på det språket
- Spesielt nå, etter så lang tid borte fra dere
- Men om du syns det er ubehagelig... det forstår jeg jo

Noira:
- Jeg skal ikke hindre deg.. Jeg måtte bare spørre
*smilee fort*