Harry Potter - New and Improved

Noira:
*vrir seg på stolen*
*kjenner hun ikke klarer å svare*
*biter kjeven sammen av stress og kjenner hvor vondt det gjør*
*kjenner tårene begynner å trille*

Alexander:
*ser sårt på henne*
- Noi...
*kjenner det verker i ham av å se henne slik*
- Kan jeg holde deg?

Noira:
*reiser seg og møter ham på halvvegen*
*legger armene om ham*
*hulker inn i brystkassen hans*
*vil bare bo i armene hans*

Alexander:
*legger begge armene om henne og trykker henne tett til seg*
*kysser henne på pannen og legger hodet over hennes*
- Han skal aldri få røre deg igjen.

Noira:
*blir tom for tårer til slutt*
*hviler kinnet mot brystkassen hans*
*svelger bort gråten i stemmen*
- Jeg elsker deg.

Alexander:
*lukker øynene*
*repeterer det hun sa flere ganger i hodet sitt og smiler spakt*
- Jeg elsker deg også.
*stryker henne gjennom håret*

Noira:
*kjenner seg helt utmattet*
*klemmer seg inntil ham*
- Er du sulten..?
- Jeg er så trett..
*hvisker*

Alexander:
*nikker*
- Selvfølgelig.. 
- Vil du jeg skal bli?

Noira:
- Ja.
*klemmer tettere om ham*
- Veldig..
*snufser*
*tørker tårene*

Alexander:
- Ok.
*trekker henne litt fra seg*
*tørker tårene hennes*
- Hvis du vil gå på badet, så kan jeg rydde inn maten?
*ser spørrende ned på henne*

Noira:
*nikker stille*
- Takk.
*klemmer om ham kjapt igjen*
*tussler stille inn på badet*

Alexander:
*rydder det unna raskere enn han hadde tenkt*
*blir gående litt rastløs rundt*
*går til soverommet*
*åpner vinduet og trekker for gardinene mens han venter*

Noira:
*kommer inn på soverommet til ham*
*smiler spakt*
- Guttene er her... Jeg glemte å si det..
*går rolig mot senga*

Alexander:
- Åh.
*smiler litt*
- Så fint. 
- Fint å ha dem her..?
*lener seg mot kommoden*
- Kanskje jeg skal legge meg på sofaen.. I tilfelle Nathan kommer inn.

Noira:
*ser uforstående på ham*
- Nei..
*smiler prøvende*
- Slutt nå.. Legg deg her med meg.

Alexander:
*gjør som hun sier, og kommer opp i sengen*
*kjenner han fortsatt ikke finner helt roen*
- Så de det? Guttene?
*åpner armen for henne*

Noira:
- Nei..
*legger seg inn i armskroken hans*
- De var med mamma.. De bada..
*lukker øynene*
- Jeg.. provoserte og han misforsto..
- Han sa unnskyld.. Det gjør det ikke greit da likevel..

Alexander:
*rister på hodet*
- Nei, det gjør det ikke greit likevel.
*ser ned på henne*
- Det gjør det ikke..
*legger hodet tilbake i puten*

Noira:
*møter blikket hans*
*smiler spakt*
- Mmm..
*lukker øynene*
- Det er litt godt å sagt det nå..

Alexander:
- Ja...
*smiler skjevt*
- Det skjønner jeg.
- Det er tungt å bære på hemmeligheter.

Noira:
- Nei..
*klemmer seg forsiktig inntil ham*
- Og han vet at... Det er pga deg.
*smiler spakt*
- At jeg ikke klarer å la deg gå

Alexander:
*kjenner han får frysninger*
*ser ned på henne*
*kan kjenne at han bryter ut i et fårete smil*
*blir umiddelbart flau*
- Er det sant?

Noira:
*smiler svakt men varmt av reaksjonen hans*
- Dust.. Du...
*stryker ham over kinnet*
- Det trodde jeg du visste
*humrer lett*

Alexander:
- Vel, ja, jeg håpte jo det
*lener kinnet mot hånden hennes*
*smiler varmt*
- Men det er noe annet å høre deg si det da

Noira:
*flirer*
- Så fornøyd du ble..
*klemmer seg tettere inntil ham*