Harry Potter - New and Improved

Alexander:
*passer på at hun har en pute bak hodet*
*ser bekymret ned på henne*
- Jeg skal hente vann til deg..

Angela:
- Noira...
*biter seg i leppen*
*tar en slurk før hun sier noe*
- Jeg trodde du var sikker?

Lila:
*klemmer seg bare inntil ham*
*lukker øynene og presser lippene sammen*
- Ok pappa
*hvisker*

Noira:
- Jeg og..
*hvisker*
*slår seg i pannen*
- Uten barna... Så hadde jeg helt mest mot Alex..

Alexander:
*er snart tilbake fra kjøkkenet*
*har med litt godteri til henne også*
- Her..
*drar puffen mot sofaen og setter seg ned*
- Hvor er det vondt, Lila?

Angela:
*ser lenge på henne*
- Jeg forstår at du tenker på guttene.
*smiler svakt og kommer nærmere henne*
- Men det er minst like viktig at du tenker på deg selv

Lila:
*åpner øynene mot ham*
- Nede i magen..
*hviner i stemmen*

Noira:
*presser lippene sammen*
- Det er så jævlig Gela..
- Uansett hvem eller hva jeg velger så blir det feil.
- Morten har jo ingen andre!

Alexander:
*svelger hardt*
*kjenner frykten ikke gir slipp på ham*
*snur seg bekymret mot Theodin*
*senker stemmen*
- Burde jeg ta henne til St. Mungo..?

Angela:
*setter koppen sin fra seg*
*ser mykt på henne*
- Morten har barna. Han har jobben. Det er ikke som han mister hele livet sitt..!
*strekker seg ut etter hånden hennes*
- Alexander har oss, Lila, Nathan.. 
- Og du har hele familien. Det er ikke det samme, men
- Ingen av dere ender opp alene.. Uansett hva du skulle gjøre.

Theodin:
*biter seg i lippa*
*nikker stille*
- Kan ikke skade.. Eller høre med Sencario?

Noira:
*ser ned på hånda*
*nikker sakte*
- Ja..
*løfter blikket mot venninna*
*biter kjeven sammen*
- Dette er så egoistisk så det går ann å bli men...
- Lila.
*smiler stramt*
- Jeg tror det å være faren kommer til å kreve ekstremt mye av Alex.

Alexander:
- Ja.. God idé..
*nikker fort*
- Da slipper jeg kanskje å flytte på henne.
*stryker Lila over håret, og går for å skrive til Sencario*

Angela:
- Vel... Ja.
*hever brynene litt mot henne*
- Det vil kreve omtrent like mye av ham, som det guttene krever av deg.

Sencario:
*får brevet ganske kjapt*
*betrygger ham om at det er vanlig men at han tar turen*

Noira:
- Ja.
*biter seg i lippa*
- Jeg har så inderlig nok med de to.. At jeg... En tredje, jeg..
*blåser opp kinnene*
- Og Alex vil ha flere barn..

Angela:
*ser lenge på henne, og smiler litt*
- Den tanken legger han raskt fra seg. 
- Han har aldri hatt barn før.. Han vet ikke hva slags ansvar det innebærer
- Det går nok sakte opp for ham nå.. Og da tipper jeg han har nok.
*legger hodet på skakke*
- Er det egentlig det dette handler om?
- Lila, at han vil ha fler barn.. eller er det noe annet?

Noira:
*drar hendene igjennom håret*
- Med Morten vet jeg hvordan ting blir... Og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting! Han virker jo åpen for å jobbe med ting..
*biter seg i lippa*
- Jeg klarte ikke legge bort Alexander.
- Klarer ikke legge han bare bort..
*sukker tungt*
- Men jeg tror tilværelsen med ham... Ikke blir slik noen av oss ser for oss.
*klemmer hendene sammen*
- Kanskje det går for et år.. Men videre.. Vi vil ikke samme sted.. Hvis han vil ha flere barn..
*biter kjeven sammen*
- Og hvor lenge siden er det Silja døde?
- Han virker så nonchalant.. Det er skremmende og ikke likt ham... Han må være i sjokk.!

Angela:
- Selvfølgelig er han i sjokk..!
- Han har møtt Nathan, mistet Silja, fått Lila, fått deg.. Alt på kort tid.
- Han sover ikke om natten, han spiser nesten ikke.
*ser med rynket panne på henne*
- Snakker dere ikke?

Noira:
*begynner å rødme for alvor*
- Jo...
*rynker pannen hardt*
- Trodde jeg.

Angela:
*sukker litt og ser på venninna*
- Noira..
*smiler forsiktig*
- Alt koker ned til om du virkelig elsker noen av dem.

Noira:
- Jeg elsker begge!!
*ler humorløst*
- Det er så sykt!
- Jeg vet bare ikke...
- Jeg rives i to.

Angela:
*smiler litt*
- Kanskje...
*vet hun ikke kommer til å like dette*
- Kanskje du ikke burde velge noen av dem for en stund.. 
- For å se hvem av dem du virkelig ikke kan leve uten?

Noira:
*sukker tungt*
- Ja.. Men hvordan gjøre det i praksis?
*rynker pannen*
- Jeg er jo avhengig av dem begge!
- Alexander er den eneste som kan trene meg og Morten er jo pappa til guttene..

Angela:
- Ja, det er verre..
*legger hodet på skakke*
*smiler litt av henne*
- For en situasjon..

Noira:
- Ja..
*siger bak i sofaen*
- Sorry.. Jeg måtte bare lufte dette..
*presser lippene sammen*

Angela:
*ser hun har det vanskelig med dette*
- Jeg er glad du sendte brev.
- Selv om jeg ikke er mye til hjelp.
*smiler trist*

Noira:
- Du er til hjelp
*smiler varmt*
- Virkelig.. Du har jo så mye selv og..
*sukker stille*
- Hvordan går det med deg?

Angela:
- Åh, jeg er lei av å snakke om meg selv.
- Pappa var hos oss i går.. Snakket til langt på natt.
*smiler svakt*
- Det var veldig fint..
- Uansett. Jeg har aldri så mye at jeg ikke har tid til min beste venninne
*flirer til henne*

Noira:
*flirer tilbake*
*hører det kniter i peisen*
*snur blikket overrasket på Morten*
*retter seg opp i ryggen*
- Hei.. Er du..
*ser på klokka*
- Du kom tidligere enn jeg trodde
*smiler fort*

Morten:
*ser overrasket på besøket hennes*
*smiler fort mot Angela*
- Møtet ble tidlig ferdig.
- Tenkte jeg skulle lage middag til dere.

Angela:
*snur seg mot Noira og hever et bryn*
"Forsiktig nå..."

Noira:
- Åå..
*smiler fort*
- Herregud du trenger da ikke det..
*ser varmt på ham*
- Sier ikke neitakk da altså..
*ser fort på Angela*
*smiler kjapt*

Angela:
*holder igjen et sukk*
- Jeg får vel gå jeg da.
*smiler fort*
- Skal ikke forstyrre..
*reiser seg sakte*
- Du sender vel brev senere, Noira?