Harry Potter - New and Improved

Karsten:
*blir strammere om munnen*
*sukker tungt*
- Lang historie kort.. Drittsekk..
*mumler*
*snur blikket mot bildet av besteforeldrene*
- Bessen... Han var av den virkelig gamle sorten... Beinhard med seg selv og alle rundt seg... Aldri godt nok.
- Besta.
*smiler skjevt*
- Var hakket verre enn Bessen.. Men hu hadde et stort hjerte likevel.. Selv om hun aldri så myr kjefta.
- " Det er mye kjærlighet i en omgang kjeft skal du vite Karsten! Hadde jeg ikke brydd meg hadde jeg ikke kjefta"
*flirer*

Emmeline:
*ser han blir helt annerledes når han snakker om bestemoren*
*ser varmere på ham*
*begynner å flire litt*
- Det forklarer hvorfor pappa kjefter så mye på meg..
*sniker seg nærmere ham igjen*
- Hun høres fin ut.. Du var heldig som hadde henne.

Karsten:
- Vel ja
*humrer*
- Jeg var nok favoritten..
*sukker stille*
- Morten var hun..
*rynker pannen*
- Mye hardere med.

Emmeline:
*ser forskende på ham*
*rynker brynene litt*
- Alle bestemødre har favoritter.
*smiler prøvende*
- Men hun.. var ikke slem med han vel?

Karsten:
- Slem er å dra det litt langt..
- Morten ville nok sagt det..
*sukker tungt*
- De fant bare aldri ut av hverandre

Emmeline:
*nikker sakte*
- Ah..
*smiler trist*
- Så leit.
*lar blikket gli tilbake til foreldrene hans*
*kommer ikke over hvor lik han er på faren sin*

Karsten:
- Ja.. Sånn skjer..
- Var ganske dårlig stemning mellom meg og Morten en stund.. Men når vi ikke har andre så fsnt vi sammen igjen
*smiler varmere*
- Takk og pris for det.

Emmeline:
- Ja.
*nikker seg enig*
*ser tilbake på ham*
*smiler av smilet hans*
- Det er viktig med familie
- Det må være rart å bare være dere..

Karsten:
- Heller gode, få enn mange fæle å..
*trekker på skulderen*
- Håper bare det ordner seg for ham..
- Jeg har ikke helt gjort meg en mening om hu.. Noira.
*smatter på navnet*

Emmeline:
- Du har jo ikke møtt henne enda.
*smiler fort*
- Men.. Du har kanskje hørt litt av hvert.
*sukker dramatisk*

Karsten:
- Ja har hørt det ja..
- Liker det dårlig..
*smiler stramt*
- Morten fortjener.. Ja.. En engel som tilber ham!

Emmeline:
*har aldri tenkt på det sånn før*
*har alltid bare sett det fra Alexanders side*
*nikker sakte*
- Ja, alle fortjener jo det..

Karsten:
- Jeg traff han ute den kvelden han hadde fått vite han skulle bli far..
- Aldri sett ham slik, han var helt fra seg..
*rister på hodet*
- Morten rømmer aldri fra ansvar.. Han trengte en luftepause.. Og så dukker det opp en eller annen liten jævel som drar ham med seg igjen.
- Faren til Noira som nappa han tilbake.
*fnyser*

Emmeline:
- Lewis kan være bestemt.
*smiler spakt*
*setter seg ned på lenestolens armlene*
- Og ja.. Det var vel ikke akkurat planlagt at Jason skulle komme. 
- Jeg tror vi alle følte at Noira var desperat.

Karsten:
- Det er faen ikke greit å lure til seg noen med en unge..
*rynker brynene*
- Det er lavmål.

Emmeline:
*legger hodet litt på skakke*
- Enig.
- Men hun har vært gjennom mye drit..
- Trust issues for å si det mildt.

Karsten:
- Og?
- Morten og har vært igjennom mye..
*legger armene i kors*

Emmeline:
*ser lenge på ham*
*nikker stille*
- De har vel det begge to da.
*trekker på skuldrene*

Karsten:
- Sorry.. Ikke meningen å lage dårlig stemning..
*mumler*
*drar hånda igjennom håret*
- La oss spise hva?

Emmeline:
- Du er beskyttende. 
- Jeg liker det jeg.
*ser lurt på ham*
*reiser seg fra stolen*
- Ja.. La meg bare skifte først.
*trekker i t-skjorten hans med et flir*

Karsten:
- Trenger du hjelp til å skifte?
*flirer etter henne*

Emmeline:
*ler og går mot soverommet*
- Tror jeg skal klare det
*kler seg kjapt om til sine egne klær*

Karsten:
*smiler spakt etter henne*
*går inn på kjøkkenet og begynner å stelle i stand en omelett*

Emmeline:
*sniker seg inntil ham når hun kommer tilbake på kjøkkenet*
- Mm.. Lukter deilig.
*ser opp på ham med et smil*
- Sto det bra til med trærne dine?

Karsten:
*smiler lurt ned til henne*
- Veldig.
- Spesielt dette..
*nikker ned mot boxeren*