Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
- Ja..
*setter seg ned på sengekanten*
*ser lenge på ham og biter seg i leppa*
*føler det er ugler i mosen i det han sier*
- Pappa er bokstavelig talt førti år nå liksom

Morten:
- La oss ikke tenke på det nå..
*ser fort ned på henne*
- La oss håpe han er i livet og oppe i morgen.

Karsten:
- Åå?
*flirer*
- Jøss.
*smiler fort*
- Han må ha vært ung når han fikk dere!
*hever øyenbrynet*

Noira:
- Det er ikke sånn det funker Morten.
*ser sårt på ham*
- Om han så overlever..

Emmeline:
- Nitten.
*skyver seg inn på sengen og plukker bort noen puter*
- Jeg sier bare.. hun kunne vært moren din.
*rynker på nesen*

Morten:
*rister fort på hodet*
- Han vil ikke ha en krig.
- Det må være grunnen til det han gjorde, er vi ikke enig?

Karsten:
- Hun kunne vel det.
*trekker på skulderen*
- Helt ærlig.. Alder er en sinnstilstand.
- Om en er 2 eller 75..noen er babyer hele livet.

Noira:
- Jeg tviler på at planen var å bli skada.
- Men han er det.
- Og enten kommer nyheten ut eller så letet de etter ham til de finner ham.
*mumler*

Emmeline:
- Joda..
*trekker på det*
- Men på et eller annet tidspunkt begynner det å bli litt.. ekkelt?
*drar knærne opp til seg*

Morten:
- La oss håpe de er vandt til at han er borte lange perioder av gangen..
*mumler tilbake*

Karsten:
- Joda..
*rister stille på hodet*
- Hun er en eks.. Så du trenger ikke bli sjalu
*blunker til henne*

Noira:
- Men hva hvis ikke..
*lukker øynene og kjenner fingrene gnistrer*

Emmeline:
- Sjalu?
*ser lattermildt på ham*
- På en gammel dame?
*siger ned mellom putene*
- Drøm videre..

Morten:
*er blitt så vandt til det, at han ikke skvetter lenger*
*hysjer på henne*
- Den tid den sorg
*vil virkelig ikke pålegge henne fler bekymringer*

Karsten:
*flirer ned til henne*
- Drømmer ikke om henne.. kun om deg, jeg lover
*begynner å kle av seg*
*setter seg rolig ned i senga når skjorta går*

Noira:
- Nei.
*biter kjeven sammen*
- Ikke fnys av dette. Dette er en virkelig trussel, ikke bare angsten min!
*strekker på fingrene*
- Dette kan bli skikkelig ille.

Emmeline:
- Best for deg.
*ser lenge på ham, og begynner å smile*
*før hun husker Terina også følte seg slik som hun gjør nå for bare noen timer siden*
*sparker av seg buksen, men beholder genseren på*
*krøller seg inn i dynen*

Morten:
- Men det vet vi ikke før i morgen, og vi får vite hvor skadet han er.
*ser alvorlig på henne*
- Dersom det ikke er bra så.. Må vi finne ut av hva vi skal gjøre med Emmeline.

Karsten:
*kan merke hun er utavseg*
*smiler sårt mot henne*
*legger seg ned ved siden av henne*
- Si ifra om jeg kan gjøre noe.. sant?
- Du må ikke være redd for å spørre

Noira:
- Da må hun i skjul for alltid.
- Ruby glemmer ikke..
*mumler*
- Daniel er alt i verden for henne.

Emmeline:
*blir rent rørt av ham*
- Takk.. 
*lar tårene renne igjen*
*kryper inntil ham*
- Du gjør mye bare ved å være her

Morten:
- Så må vi hjelpe henne med det.
*lar tankene falle videre til fetteren*
*klemmer bedre om Noira*
- Og hvis Emmeline ikke er trygg, er ikke Karsten det heller..

Karsten:
*trekker henne inntil seg*
*smiler spakt*
*får en vond klump i magen av hele situasjonen*
- Selvfølgelig vesla.

Noira:
- Nei..
*puster tungt ut*
- La oss håpe han lever.
*klemmer seg inntil ham*
- Jeg tror ikke Karsten liker meg.
- Hva har du sagt til ham?

Emmeline:
*hviler seg inntil det varme brystet hans*
*kjenner øyelokkene etterhvert siger sammen*

Morten:
- Klart han liker deg.
*later som ingenting og rynker brynene*
*ser fort ned på henne*
- Hva mener du?

Noira:
- Altså, han trenger ikke like meg for han har jo nettopp møtt meg..
- Han bare så så rart på meg..
*trekker på skuldrene*

Morten:
*rister litt på hodet*
- Sikkert bare situasjonen.
*smiler fort*
- Han så vel ikke for seg å komme hit sånn plutselig

Noira:
- Nei..
*biter seg i lippa*
- Var det til han du dro.. når jeg ble gravid med Jason?
*ser forskende på ham*
*føler at han holder noe skjult*
*innser så at han har all grunn til å ha snakket dritt om henne til sin nærmeste*
*senker blikket*
- Sorry.. Det betyr ingenting, det er sikkert som du sier..

Morten:
*ser lenge på henne*
*bestemmer seg for å bare si det*
*før han nikker*
- Ja.
- Det var det.
- Så han så meg freake fullstendig ut
- Men det er lenge siden nå, hva?

Noira:
- Ja.. Nesten to år siden..
*smiler kjapt*
- Er jo forståelig da..
- Jeg bare spant meg opp i et hjørne der visst..
*kremter*

Morten:
- Ikke tenk på det.
*smiler spakt*
- Jeg gjør ikke det.
*skotter mot klokken*
- Vi bør legge oss vi også.. Om vi vil få noen timer.

Noira:
*Smiler kjapt*
- Ja.. vi får vel det..
*antar de kommer til å bli liggende våkne begge to*

Morten:
*hører Karstens during fra gjesteværelset*
- Håper Emmeline får sove også.
*sukker litt og lukker døren til rommet deres*

Noira:
*hører også duringen*
- Herregud jeg er glad du ikke durer slik
*himler med øynene*
- Da skal jeg holde ut smattingen heller..

Morten:
- Jeg hverken snorker eller smatter!
*legger klærne sine i skittentøyskurven*
*legger seg ned under dynen etterpå*
- Snakk for deg selv, frue

Noira:
- Frøken..
*vifter med langefingeren*
- Og jeg snorker jaffal ikke!
*himler med øynene*

Morten:
*smiler litt*
- Neivel..
- Du skal få tro det.
*drar dynen over dem*