Harry Potter - New and Improved

Karsten:
*flirer i svar*
- Foreløbig.
*ser Emmeline strekker seg etter noe*
*koser med ryggen hennes mens hun spiser
*

Emmeline:
*hører skrittene til Morten forsvinner ut igjen*
*får i seg et par biter, men kjenner kvalmen overtar etter litt*
*hviler inntil ham istedenfor*
- Jeg elsker deg..

Karsten:
*kjenner et smil brer seg*
- Jeg elsker deg og.
*fortsetter å stryke henne over ryggen*

Emmeline:
*smiler spakt*
*klemmer seg tettere til ham*
*kjenner tårene enda renner uten at hun har helt kontroll på dem*
*tørker dem etterhvert*
- Fint..

Karsten:
- Vil påstå det.
*klemmer bedre om henne*
- Vil til og med si det et fint pluss pluss..

Emmeline:
*slipper ut en liten latter*
- Det er store ord.
*løfter blikket til ham*

Karsten:
- Ja.. Men hvis følelsen er der så er det jo det passende ordet å beskrive med..
*smiler ned mot henne*
*kysser pannen hennes*

Noira:
*står på barnerommet å ser på guttene*
*kjenner Terinas skjebne går innpå henne*
*tørker tårene og lukker rolig døra*

Emmeline:
- Ja..
*smiler varmt når han kysser pannen hennes*
- Det er jo det.
- Jeg skulle sagt det da du sa det første gangen
- Men jeg ble bare tatt litt på sengen

Morten:
*sitter på kjøkkenet med et vannglass i hånden*
*hører skritt komme fra gangen, og ser opp på Noira*
- Går det bra med deg..?

Karsten:
- Det er lov det..
*smiler kjapt*
- Å bli tatt på sengen..
*kysser henne i tinningen*
- Jeg ble ikke lei meg

Noira:
*smiler kjapt*
" Nei."
- Går greit.
*ser sårt på ham*
- Har du det greit?

Emmeline:
- Ikke?
*stryker ham over skulderen*

Morten:
*blåser opp kinnene*
- Det var intenst..

Karsten:
- Jeg så du ville si det.
*smiler spakt*
- Og jeg er kanskje litt kjapp av meg

Noira:
*kommer nærmere*
- Vi trenger ikke å snakke om det om.. Du ikke vil. - Men jeg tåler det
*smiler spakt*

Emmeline:
*ser på ham med et lite flir*
- Jeg vet ikke engang hvor gammel du er.

Morten:
- Jeg vet ikke hva det er å si.
*ser slitent på henne*
- Den stakkars jenta..

Karsten:
- 135.
*flirer*
- Som om alderen min hadde avgjort det.
*klemmer om henne*
- Du er skjønn.

Noira:
*klemmer armene hardt om seg selv*
- Hun var så hodestups forelska.
- Fy faen så jævlig.
*svelger sårt*
- Og hvorfor nå?

Emmeline:
- Nei, du har rett..
- Du er kjekk, og det er alt som betyr noe.
*smiler skjevt*
*legger kinnet mot skulderen hans og kveler et gjesp*

Morten:
- Jeg vet ikke..
*mumler*
- Jeg tipper noen må ha fortalt ham om magidepartementets ventede reaksjoner..?

Karsten:
- 30 forresten.
*flirer ned til henne*
- Skal vi trekke opp i de dobbelt oppredde sengene?

Noira:
*blir likblek*
*lukker øynene og knytter hendene*

Emmeline:
*ser fort på ham*
*tror han tuller, men begynner å flire litt*
- Ja, min gamle mann.
*reiser seg opp på bena, og kjenner de enda er skjelvne*

Morten:
*ser ansiktet hennes endrer farge*
- Hva er det?
*reiser seg opp*

Karsten:
- Gamle?
*flirer ned til henne*
- Nei nå må du gi deg..
*legger armen om henne*
- Vet du veien opp?

Noira:
- Det må være pappa.
*rynker pannen plaget*
- Skulle ikke han ordne møte..?

Emmeline:
- Ni år er mye, Karsten.
*lener seg mot ham*
*er glad for å kunne tenke på noe annet enn blodige Terina i dusjen*
- Så ja, du er gammel!
*nikker mot trappen*

Morten:
*ser lenge på henne*
- Jo..
*sukker tungt og setter seg*
- Faen.

Karsten:
- Nei det er da ingenting..
*flirer*
- Jeg har ei eks så er 20 år eldre enn meg..
*klemmer lett om henne*

Noira:
- Han har sikkert gått rett til Daniel.
- Det skulle ikke forundre meg det minste.
*mumler*
- Så har... Daniel klikka.
*rister stivt på hodet*
- Jeg trodde han elsket henne...Jeg trodde på dem liksom!

Emmeline:
*rynker brynene og ser forvirret opp på ham*
- Tjue år?!
*rister på hodet*
- Hva, femti år gammel liksom?

Morten:
- Han elsker åpenbart folket sitt høyere.
*smiler stramt*
*drar en hånd over håret*
- Sånn som vi har sagt hele veien..

Karsten:
*grubler litt*
- Ja det stemmer vel det da..
*smiler skjevt*
- Er lenge siden vi var sammen..

Noira:
- Det er ... ja.
*kjenner tårene kommer*
- Helt jæævlig!

Emmeline:
- Javel..
*ser fort opp på ham*
*tråkker sakte opp trappen*
- Hvor lenge siden da?

Morten:
*kommer bort og legger armene om henne*
*klemmer henne inntil seg*
- Ja, det er fælt.. Det er det virkelig..

Karsten:
- Å det var vel.. da jeg var på din alder
*smiler kjapt*
*hever øyenbrynet*

Noira:
*prøver å kvele gråten*
*klemmer seg forsiktig inntil ham*
- Hvordan kan vi hjelpe henne?

Emmeline:
*ser litt forvirret på ham*
- Hvorfor?
- En så gammel dame liksom..
*dytter opp døren til soverommet*

Morten:
- Støtte henne.
- Jeg vet ikke hva vi kan gjøre helt enda.
*stryker henne over ryggen*
- Vet ikke hva hun trenger..

Karsten:
- Nei.. si det.
*trekker på det*
- Falt litt for sjarmen..
*smiler kjapt*
- Hellan til hus..
*ser seg om i rommet*

Noira:
*biter seg hardt i underlippa*
- Om vi ikke blir skippa til Draconiz hele gjengen.
- Hvis Daniel er så skada... Gribbene kommer til å feste på liket hans