Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
*lener hodet mot hennes*
- Si det var befalio..
- Da er det isåfall familien hans som har gjort det mot dere.
*svelger*
- Han må ha visst om den risikoen..?

Delia:
- Du forstår det, Sophia, at når Daniel kom tilbake fra Terina sist gang, så var han alvorlig skadet. 
*kjenner en klump i halsen*
- Men han vil ikke fortelle oss hvem det var.
- Har han fortalt det til deg?

Terina:
- Han gjorde det..
, hvisker*
- Han var livredd.

Sophia:
- Å?
*rynker pannen*
- Nei... Men Terina gråt.

Emmeline:
- Åh, Ina..
*klemmer hardere om henne*
*kjenner gråten som en klump i halsen*

Delia:
*nikker sakte*
- Klart hun gråt.
*sukker litt irritert*
*innser at Sophia ikke vet noe som helst*
*men vil dobbeltsjekke*
- Kom litt nærmere, jenta mi..

Terina:
*kjenner tårene siler*
- Han var ikke seg selv.
*hikser*

Sophia:
*husker morens advarsel*
*kniper øynene hardt igjen*
- Stopp!

Emmeline:
*knuger om henne igjen*
*vet ikke hva hun skal tro*
*klemmer bare om henne*

Delia:
*legger hendene på armene hennes*
*senker stemmen*
- Se på meg.

Sophia:
- Nei!!
*presser øynene så godt hun kan sammen*
- Nei, nei, nei!!
*prøver å vri seg ut av grepet hennes*

Delia:
*holder henne hardere*
- Åpne øynene dine
*ser at hun motvillig gjør det*
*kommer seg lettere enn ventet inn i sinnet hennes*
*går gjennom de siste dagene for å se om hun finner noe*

Delia:
*holder henne hardere*
- Åpne øynene dine
*ser at hun motvillig gjør det*
*kommer seg lettere enn ventet inn i sinnet hennes*
*går gjennom de siste dagene for å se om hun finner noe*

Sophia:
*vil skrike av hvor ubehagelig det er, men får ikke frem et ord*
*ser alt Delia ser*
- Fitte!

Delia:
*blar gjennom samtalene Sophia har tyvlyttet til Abraxas og Therana et par ganger*
*men finner ingenting av interesse*
*slipper henne*
*gnir seg i tinningen, og kjenner hodepinen kommer snikende*
*hører vaktene i hjørnet*
- Ta henne..

Abraxas:
*kommer tilbake til Noira fra Emmeline og Terinas leilighet*
*smiler spakt av dem i sofaen*
- Sånn.
*setter ned en stappfull bag med Emmelines ting*
*holder en annen med Terinas over skulderen*
- Hvordan går det..?

Sophia:
*begynner virkelig å bli redd*
*knipee igjen øynene og kjenner noen tar tak i henne*
" Mamma!!!!"
*lar gnistregnet skyte i dem rundt henne*

Terina:
*ser sårt opp på ham*
*lener seg mot Emmeline*
- Takk for at du hentet dem.. Men

Delia:
*setter opp skjold, men litt sent*
*kjenner det brenner der Sophia treffer henne*
*reiser seg irritert*
*løfter hånden og slår henne i svime*

Abraxas:
*nikker*
- Jeg vet det, men jeg tenkte vi kunne ta det med hjem.
- Så slipper vi å dra så mye frem og tilbake.
*smiler svakt*

Emmeline:
*stikker ut underleppen*
*klemmer hardere om Terina*
- Men Ina, jeg kan ikke leve uten deg..!

Terina:
- Jo det kan du..
*ser sårt på henne*
- Du har Karsten.
*smiler varmere*
- Gigapenis.
*fniser svakt*

Emmeline:
- Ina!
*skuler på henne*
- Hysj på deg.. Ikke foran pappa.

Abraxas:
- Hun har allerede fortalt meg det.
*grøsser og setter seg ned ved dem*
- Skulle ønske det var annerledes, Em.. 
- Men hvem vet. Kanskje dere har litt godt av å være litt fra hverandre. Det har ikke skjedd siden dere kom ut av moren deres 
*humrer*

Terina:
*smiler prøvende mot søsteren*
- Så kommer vi snart til Danmark vi og.
- Ikke sant pappa?
*klemmer bedre om henne*
- Vi må bare få tak i støvler til bryllupet i grishuset.
*fniser*

Emmeline:
- Han har ikke griser!
- Og det blir et nydelig gårdsbryllup..
*smiler drømmende og lener hodet mot skulderen hennes*

Abraxas:
- Ro litt ned nå. Sett bremsene på.
*hever et bryn*
- Men jada.. Såklart kan vi komme.

Terina:
- Og masse små danske barnebarn skal du få..!
*flirer mot faren før hun innser hun ikke lenger er gravid*
*kjenner smilet forsvinner gradvis*
*biter kjeven sammen*
- Før vi drar... Vil jeg bare si hei til Morten..

Emmeline:
*føler hjertet sitt også brekker når Terinas smil forsvinner*
- Ja.. Han er sikkert på kontoret.
- Sitter alltid der.
*smiler spakt*
- Skal jeg bli med?

Terina:
- Det må du bare..
*smiler forsiktig*
*reiser seg kjapt og går mot gangen*
- Her..?
*myser mot den ene døra*
- Er han alltid der?

Emmeline:
- Ja, eller mye iallfall.
*banker fort på og åpner døren*
- Hei, Morten? 

Morten:
- Hmm..?
*snur kontorstolen rundt*
*reiser seg når han ser hvem det er*
- Terina! Jeg visste ikke at du var kommet.
- Hvordan..
- Hvordan går det med deg?

Terina:
*smiler spakt mot ham*
*trekker stille på skuldrene*
*kremter*
- Takk for at du... At du kom og hjalp
*ser tårevått opp på ham*

Morten:
*nikker fort*
- Det skulle bare mangle.
- Jeg skjønte ikke helt Emmeline da hun kontaktet meg, bare så at hun var hysterisk..
*ser Emmeline nikker stille*
- Men at det skulle være såpass..
*rister stille på hodet*

Terina:
*nikker stille*
- Tror du.. At han var seg selv?
- Kan han være under befalio?
*holder blikket hans*
- Og...
*biter kjeven sammen*
- Er jeg så skadet nå at jeg aldri kan få barn?

Morten:
*blåser opp kinnene*
- To store spørsmål..
- For å ta det første først da.
*legger armene i kors over brystet*
- Så aner jeg ikke.
- Det er jo mulig.. jeg ville ikke ha utelukket det. Men jeg vet ikke.
- Jeg vil tro at du kjenner ham best
- Så til det andre..
*rister på hodet*
- Det tviler jeg på. Men det går jo an å undersøke, om du ønsker det.

Terina:
*nikker sakte*
- De sa det på sankt mungo..
- At det kunne bli veldig vanskelig nå..
*presser lippene sammen og senker blikket*
*sukker tungt*
- Uansett... Takk.
*ser sårt opp på ham*