Harry Potter - New and Improved

Noira:
*legger armene takknemlig om henne*
*klemmer henne tett inntil seg*
*kjenner tårene siler*
- Men jeg er verdens verste menneske…
*hvisker*
- Du er ikke i nærheten engang

Angela:
*rister på hodet*
*hikser og kjenner brystet spretter*
*trekker seg litt fra så hun kan se ansiktet hennes*
*smiler forsiktig*
- Så er vi helt jævlige mennesker begge to da

Noira:
- Godt vi har funnet hverandre..
*flirer humørløst*
*tørker tårene*
- Jeg hater kreftene.. hvordan kan dere lengte etter å ha det slik som dette?

Angela:
*tørker fort sine egne kinn*
*smiler spakt*
- Det er digg når man får brukt dem
- Men det er grenser for hvor mye vi får gjort her..
*ser seg om med et sukk*

Noira:
*rister stille på hodet*
- Du kan få mine, helt gratis..
*mumler*
- Er det det som plager deg? Kreftene?

Angela:
- Nei.. Ikke egentlig.
*klemmer om hendene sine og slipper*
*svelger tungt*
- Jeg føler meg bare elendig.
*smiler trist*
- For det med deg, blant annet..

Noira:
*holder blikket på henne*
*nikker sakte*
- Det er jo…
*vakter ordene sine*
- En kjip posisjon å ha.. hvilken venn tror man på..

Angela:
*smiler litt av henne*
- Selv nå prøver du å være grei.
*rister på hodet*
- Det var jævlig stygt sagt, uansett hva jeg skulle mene
- Du har lov til å si det

Noira:
- Javel.
- Det var jævlig stygt sagt.
*blir mer kraftfull i stemmen*
*hever øyenbrynet*

Angela:
- Enig.
*ser avventende på henne for å se om hun har mer*
*vet de aldri vil komme videre fra dette om Noira ikke får det ut*

Noira:
- Håper du brenner i helvette.
- Sånn!
*hever hendene*

Angela:
*nikker stille*
- Jeg brenner allerede så..
*smiler prøvende*

Noira:
*begynner smått å flire*
- Jeg tordner..
*sukker oppgitt*

Angela:
- For en duo.
*smiler skjevt*
*biter seg i leppa*
- Unnskyld. Jeg mener det.
- Når du er klar for å være venner igjen, så er vi det

Noira:
*nikker sakte*
- Det blir Morten, Gela..

Angela:
- Jeg har skjønt det. 
*finner blikket hennes og holder det*
- Er du lykkelig?

Noira:
- Her og nå nei.
- Jeg håper jeg blir det i det lange løp.
*smiler spakt*
- Det er Morten.. det har vært Morten siden.. siden jeg traff ham

Angela:
*smiler spakt*
- Okei.
- Da er jeg veldig glad på deres vegne.
- Skjønt han kunne skaffet en ring
*smiler skjevt*

Noira:
- Det gikk fra en spøk til fult alvor..
*smiler skjevt*
- Det ble veldig spontant.. men jeg skulle få ring senere..
*ser mot hennes*

Angela:
*smiler svakt*
- Han er en mann av sine ord, så det får du.
*følger blikket hennes*
*vrir på ringen med et varmt smil*

Noira:
*smiler spakt*
*biter seg svakt i lippa*
- Ja.. det er han..
*legger hendene ned langs siden*
- Og… jeg håper at Alex kan tilgi meg
- Jeg prøver å tilgi ham

Angela:
*løfter blikket tilbake til henne*
*nikker stille*
- Ikke rush det.
- Ta tiden du trenger, og gi han den tiden han trenger.
*må bite seg i tungen for å ikke si noe mer angående Morten og Alexander*
- Er det noe du trenger fra meg, noe jeg kan gjøre?

Noira:
*smiler stramt*
- Nei..
- Bare være her

Angela:
- Ok. Avtale
*smiler fort*
- Jeg er god på å blande meg inn der jeg ikke hører hjemme.
- Må avlære det litt..

Noira:
*smiler kjapt*
- Jeg skal si ifra
*blunker*