Harry Potter - New and Improved

Alexander:
- Ja.. Det hadde vært noe.
*klemmer Nathan rolig inntil seg*
*hører gråten roer seg*
- Hva skal du og Jason leke i dag da?

Nathan:
- Svartespaner og skurk.
*mumler inntil faren*
- Jason er skruk og jeg svartespaner..
- Og så..så løper Jason veldig fort og jeg skal fange ham..
*smiler mer og mer etterhvert som han forteller*

Alexander:
*får bort de siste restene av tårer på kinnene hans*
- Det høres gøy ut
*smiler ned til ham*
*lar Noira gå først inn med Noor*
*slipper Nathan ned på gulvet når de er inne*

Morten:
*hever brynene spørrende mot Noira*
*ser Nathan kommer løpende bort mot Jason*
- Hei Nate!

Noira:
*smiler unnskyldende*
- Nathan og Jason hadde planlagt å leke de.. så det var jo litt krise..
*ser Nathan løper etter Jason*
*setter Noor ned og ser hun løper etter guttene med*
*sukker stille*
- Nathan begynte å gråte.. han merker at det er slutt mellom meg og Alex..

Morten:
- Klart han gjør.
*følger barna med blikket*
*stryker Louie over ryggen*
- Han er en smart gutt.

Alexander:
- Ja..
*mumler*
- Jeg kan se etter dem jeg.
- Ta de med ut
*smiler fort*
- Vil Mads være med og kanskje?

Noira:
*smiler varmt mot Alexander*
- God ide.
- Har du klart å lure i Louie en flaske..?
*ser forundret på Morten*
- Jeg har mer enn nok melk som må ut..

Morten:
*ser Alexander løfter med seg Mads*
*smiler strammere*
*nikker mot Noira*
- Ja.. Den gikk ned
- Men han vil nok ha mer, kjenner jeg ham rett

Noira:
*ser etter Alex*
- Vi skulle hatt en barnehage..
*løfter hendene mot Louie*
*hører han begynner å gråte når han hører stemmen hennes litt nærmere*
- Jada, puppene er her..

Morten:
*smiler fort*
- Han har begynt å kalle meg Morten.
*ser med et hevet bryn på Noira*
- Nathan altså.

Noira:
*rynker pannen hardt*
- Åå?
*ser sårt på ham*
*biter seg i lippa*
- Tror du Alex har sagt noe? Jeg skal spørre ham..
*presser lippene sammen*
- Nathan er blitt så vanskelig i det siste med meg og.. bare styr..

Morten:
- Hadde ikke overrasket meg
*drar en hånd over haken*
- Ja..
*rister stille på hodet*
- Det blir gøy når han blir enda eldre hva?

Noira:
- Han er vel i den verste trassen nå..
*smiler stramt*
- Sophia var helt.. jæævlig i den tiden
*rister stille på hodet*
- Jeg kan prøve med Alex..
*ser ned på Louie*
- Han… har blitt veldig opptatt av «dine» og «mine».. siden jeg fant ut at Louie var din.
*ser kort opp på Morten*

Morten:
*ser oppgitt på henne*
- Det har han da alltid vært, Noira
*smiler stramt*

Noira:
*rynker pannen svakt*
- Har han..?
*vugger på Louie*
*presser lippene sammen*
- Jeg har ikke lagt merke til det før.. unnskyld

Morten:
- Ikke tenk på det
*smiler fort*
- Men nå vet du
*stryker Louie over kinnet*

Noira:
*blunker bort tårene*
*nikker stille*
*ser ned på sønnen*
- Men jeg skal prate med ham.
- Du er Nathans pappa..

Morten:
- Jeg er glad du syns det
*drar fingeren over Louies kinn*

Noira:
*kjenner det stikker i hjertet*
- Uten tvil
*løfter blikket og ser varmt på ham*
- Du har tatt alle ungene mine, uansett hvem som er far.. og for det Morten..
*kjenner stemmen brister*
- Er jeg deg så evig takknemlig at du ikke aner..
*kjenner tårene triller*
- Ungene er så heldige så har deg!

Morten:
- Men Noira da..
*humrer og legger armen om henne*
- Ikke gråt
*tørker kinnet hennes forsiktig*
- Det skulle bare mangle

Noira:
*smiler sårt opp mot ham*
« Det skulle bare mangle…»
*snufser fort*
*kjenner seg uendelig takknemlig for ham, men mer bitter ovenfor Alexander*
*lener hodet inntil Morten*

Morten:
- Jeg hater å ta han i forsvar..
*mumler litt*
- Men han har ikke vært til stede på samme måte som du og jeg
- Graviditetene til Nathan og Jase, alt som skjedde etter tvillingene..
*blir strammere i masken*
- Det er et bånd der som han rett og slett ikke har

Noira:
- Nei.. det er sant..
- Men kan hasta vekk den muligheten to ganger.. med Nathan og så med Louie nå..
*nyter varmen hans*
- Han må se til å vokse opp..
*sukker tungt*

Morten:
*sier ikke noe mer enn det*
*stryker henne raskt over ryggen*
- Det ordner seg.

Noira:
- Nei.. det gjør jo ikke det.
*sukker stille*
*presser lippene sammen*
*smiler stramt*
- Men det går seg til..

Morten:
- Ja. Det gjør det
*smiler svakt*
- Og alle barna blir elsket
- Det er det vktigste