Harry Potter - New and Improved

Alexander:
*kjenner hun bare klemmer om ham*
*svelger hardt og prøver å finne motet og ordene sine*
- Jeg hater ikke Louie.
*finner øynene hennes*
- Jeg ser på deg at du tror det.. jeg orker ikke at du går rundt og tror det
*ser bedende på henne*
- Jeg elsker dem.. fordi jeg elsker deg

Emmeline:
*blir ikke noe mindre stresset av det*
- Jeg ønsker ikke det for ham..
*ser sårt ned på Elias*
- Jeg vil ikke at han skal gå rundt og se trusler og ondskap hvor enn han snur seg

Noira:
*kjenner tårene kommer veltende*
*nikker stille*
- Jeg klarer bare ikke….
*lukker øynene*
- Du har ikke ville vært nær meg..
- Du forsvant fra fødselen.. du vil helst ikke holde ham.
- Så noe er det.. og det er ikke hans skyld.
- Det er ikke min skyld
*svelger hardt*

Karsten:
*rynker brynet og ser alvorlig på henne*
- Tror du jeg gjør det?
*hever øyenbrynet*

Alexander:
*svelger hardt*
*nikker stille*
- Nei.. Det er min skyld
- Det er mine traumer, mine problemer, mine valg som ledet meg dit
*stryker hendene over kinnene hennes*
- Unnskyld.

Emmeline:
- Ja, fordi du gjør det
*ser opp på ektemannen*
- Du er mistenksom på alle, hele tiden..!

Noira:
*kjenner tårene stri renner*
*snur til slutt blikket bort*
*kjenner hvordan kreftene deres bryter sammen mot hverandre*
*lengter så fælt for ham men kommer ingen veg*
« Dette var siste forsøk.. ikke engang nå..»
*reiser seg kjapt opp*
- Jeg.. går bare å legger meg..
- Vi kommer ingen veg.

Karsten:
*snur blikket ned mot sønnen*
*begynner sakte å innse at Morten har hatt rett*
« Hun tåler det ikke..hun må skjermes»
- Jeg tror ikke jeg gjør det.
- De fleste i leiren kjenner meg som en vennlig mann.

Alexander:
- Noira..
*tar hånden hennes og holder henne igjen*
- Ikke gå sånn som dette.
*ser sårt på henne*
*reiser seg sakte han også*
- Vær så snill.
*drar tommelen over håndbaken hennes*

Emmeline:
"Eller er de bare redd for deg..?"
*studerer ham og svelger*
*tørker kinnene sine på nytt*

Noira:
- Så bli med da!!
- Værsåsnill..
*kjenner tårene renner*
- Elsk meg.. elsk med meg.

Karsten:
- Dette er det verste med å være den jeg er..
*ser alvorlig på henne*
- Jeg skulle gjerne bare ha gått rundt på bondegården vår og kokt suppe..
*flirer svakt*

Alexander:
*kjenner instinktet hans vil sette spørsmålstegn ved det og*
"Bare gjør det.."
*tar de siste skrittene til henne*
*legger begge armene om henne og løfter henne opp til seg*
*finner leppene hennes med sine*

Emmeline:
*smiler såvidt mellom tårene*
- Det var det jeg trodde jeg skrev under på med deg..
*legger forsiktig armene om seg selv*
- Jeg elsker deg, men dette er bare så mye..!

Noira:
*presser mykt lippene sine mot hans*
*stryker armene om nakken hans og opp i håret*
*vil så gjerne, men tvinger seg selv til å holde igjen*
*føler kreftene hennes er i ferd med å eksplodere*

Karsten:
*går rolig bort til henne*
*klemmer henne tett inntil seg*
- Jeg elsker deg og..
*kysser henne mykt i pannen*
- Jeg forstår det

Alexander:
*kysser henne til de er tomme for luft*
*kjenner kroppen sitrer av å ha henne inntil seg*
*går inn for et nytt mens han beveger dem mot soverommet*

Emmeline:
- Jeg er så redd for ham..
*hvisker og ser ned på Elias*
- Jeg skjønner at han kommer til å vokse opp og bli stor og sterk men..
- Han er babyen min

Noira:
*kysser ham lengtende*
*klemmer seg tett inntil ham og stønner lett*
*kjenner ryggen treffer madrassen*
*ser forskende på ham i et kort øyeblikk*
- Jeg elsker deg Alexander.

Karsten:
- Han er babyen vår…
*klemmer mykt om henne*
- Ingen får gjøre ham noe.
- Du knekker nakken deres før den tid

Alexander:
*føler sitringen skrus opp i styrke*
*klarer ikke å stoppe det brede smilet*
*bøyer seg over henne*
- Si det igjen..
*bøyer seg frem og kysser henne lett i nakken*

Emmeline:
*snufser og snur seg inntil ham*
- Og du er mannen min
- Jeg hater å se deg blodig, Karsten, jeg virkelig hater det
- Jeg syns jeg har sett det litt for mye i det siste..!

Noira:
*stønner lett*
- Jeg elsker deg Alexander.
*drar hendene igjennom håret hans*
*trekker ham ned mot seg igjen*
*føler noe mellom dem slipper og føler lengselen hans blandet med sin egen*
*vil ikke ha en millimeter mellom dem*

Alexander:
*håper bare alt kan ordne seg med de ordene*
- Jeg elsker deg..
*kysser henne lengtende*
*snur seg rundt på ryggen og drar henne over seg*
- Jeg kunne ikke engang se på deg i dusjen.. jeg har savnet deg så mye

Karsten:
- Da skal du slippe det i fremtiden..
*ser mildt på henne*
- Jeg vil beskytte deg fra det..
- Du trenger ikke ha det i tankene dine nå..
*klemmer bedre om henne*

Noira:
*vil kjefte på ham for ikke å ha bare tatt henne alle de andre gangene hun har bedt om det*
« Jeg skulle ha presset»
- Du kan se, ta..
*smiler lurere*
- Smake på meg om du vil.
*bøyer seg ned og kysser ham*
*lar håndkle samtidig falle*

Emmeline:
*nikker stille og mumler et takk*
*gjemmer ansiktet inntil brystkassen hans et par sekunder*
- Og vær så snill ikke bare gå..!
*ser frustrert opp på ham*
- Du var vekke i flere timer!

Alexander:
"Hun var med Morten forrige natt..."
*må tvinge seg selv til å glemme det*
*skyver seg opp på albuene*
*kysser henne der han kommer til*
- Kom..
*legger seg helt ned igjen*
*legger hendene til rumpen hennes og skyver henne mot ansiktet sitt*

Karsten:
- Unnskyld..!
*ser skyldig på henne*
- Unnskyld.. jeg skjønner det ikke var greit..!
*ser sårt på henne*

Noira:
*biter seg i lippa og gisper når han finner henne*
*føler kroppen eksploderer*
*slipper alle hemninger og lar kroppen styre*

Emmeline:
*kjenner en lettelse når han ikke krangler på det*
*legger armene om ham og klemmer ham hardt*
- Takk.. Unnskyldning godtatt.
*smiler spakt*

Alexander:
*føler de er i en egen boble*
*vil ikke at den skal sprekke, men kjenner den blir litt mindre når de er ferdig*
*legger armen om henne og trekker henne inntil seg*
- Elsker deg..
*hvisker og kysser henne ved øret*

Karsten:
*smiler varmere*
*legger hånda mot haka hennes og vipper den opp*
*kysser henne mykt*
- Du er så streng
*flirer lett*
*slår henne lett på rumpa*

Noira:
- Elsker deg også..
*krøller seg inntil ham*
*klemmer seg tett inntil ham*
*vil spørre og grave men lar det være*

Emmeline:
- Jeg trodde du visste det nå
*ser oppgitt på ham*
*løfter seg opp og kysser ham lett tilbake*
- Begynn å oppføre deg.. Gamle gris.

Alexander:
- Jeg skal bli bedre..
*kysser henne mykt i håret*
- Vi må bli bedre på å kommunisere bare..
- Vi holder for mye inni oss

Karsten:
- Du vet de sære galtene..
*humrer mot lippene hennes*
*løfter henne opp til seg*

Noira:
*smiler spakt*
- Ja.
*sukker lettet*
- Vi har så mye å ta igjen..

Emmeline:
*legger hendene om kinnene hans*
*kysser ham mykt men kort*
- Kan vi bare sove i kveld?
*kjenner synet av de blodige hendene hans ikke forsvinner*

Alexander:
- Ja..
*stryker hånden over magen hennes*
*kysser henne på kinnet*
- Vil du starte nå..?
*flirer svakt*

Karsten:
- Bare?
*hever øyenbrynet*
- Sover du ikke hver natt?
*flirer*
- Klart vi kan..

Noira:
- Vi måtte hatt knulla ustoppelig i ukesvis.
*flirer svakt mot ham*
*legger hånda om haka hans og kysser ham mykt*
- Men ja.. rolig.. og så ser vi?

Emmeline:
*smiler skjevt*
*stryker hendene over brystkassen hans*
*løfter seg opp og kysser ham en gang til*
- Jo.. Fordi jeg elsker å sove.

Alexander:
*nikker seg enig*
*legger pannen mot hennes*
- Nate kommer til å bli overlykkelig..
- Han spurte meg tidligere i dag om ikke vi bare kunne være sammen igjen
- Jeg tror han har tatt det litt hardere enn vi trodde.

Karsten:
*blunker til henne*
- Godt.
- Skjønnhetssøvn er viktig
*kommer rolig etter henne*

Noira:
*smiler sårt*
- Han får det meste med seg..
*sukker stille*
- Vi får trø varsomt

Emmeline:
*legger seg ned i sengen*
*skyver seg inntil han når han gjør det samme*
*drar armen hans over seg*

Alexander:
- Ja..
*nikker stille*
- Han pleier å komme inn tidlig på morgenen..
*ser forskende på henne*