Harry Potter - New and Improved

Noira:
*smiler trist med henne, har en følelse av at de ikke er det*
- Lya er veldig pent
*smiler strålende ned mot jenta*
- Tantes favoritt..
- Ja nei de har det travelt som vanlig..
*sukker oppgitt*
- Sa jeg at jeg og Morten har begynt å løpe?
*hever øyenbrynet lett*
- Når de sover så kommer Sophia innom bare en halvtime mens vi løper.
- Jeg har ikke nubbe sjans å holde tritt med dem ikke..

Emmeline:
*ler lett*
- Smart..!
- De blir ikke tregere med det første
*flirer til henne*
- At du orker alle dem.. jeg kan ikke tro at jeg noen gang tenkte at jeg skulle ha en skokk
*sukker*
- Elias blir trøbbel, jeg merker det allerede

Noira:
- Jeg kan jo ikke sende dem inn igjen nå..
*legger hodet svakt på skakke*
- Elias tar veldig etter Karsten.
*smiler skjevt*
- Du har kontroll på ham, så du skal nok se Elias hører på deg og..

Emmeline:
*smiler varmere*
- Det er snilt av deg å si.
*flirer*
*stryker Lya over hodet*
- Men jeg liker å innbille meg at Elias hører mest på meg ja
*ser etter Karsten, men tipper han er og tar runden sin*
- Har du pratet med Sophia siden hun kom tilbake eller? Hun er jo helt sprø

Noira:
- Nei men jeg hørte mamma..
*hever øyenbrynet lett*
- Hun var ikke blid.
- Det skalv i teltet vårt.. Sophia har nok fått beskjed!

Emmeline:
- Vil jeg tro
*smiler skjevt*
- Vil bare takke henne jeg.
- Selv om hun var gæren som gjorde det..

Noira:
- Ja..
*smiler skjevt*
- Hun kunne virkelig blitt sittende i saksa.

Emmeline:
- Mhm.
*hever et bryn og sukker*
- Ja..
*stryker Lya over håret*
- Men hun hører jo ikke på noen så..

Noira:
- Nei..
*smiler stramt*
*ser forskende på henne*
- Hvordan virket Ina?

Emmeline:
- Ehm..
*nøler lenge nok til at hun føler at hun må si noe*
- Jeg vet ikke.
- Trist..
*svelger*

Noira:
*smiler stramt*
- Mhm..
- Vel.. Ruby er veldig lite hyggelig..
- Hun har nok ikke trivdes.. eller blitt tatt særlig godt i mot

Emmeline:
- Nei.. Sikkert ikke.
- Det er vondt å tenke på at hun har hatt det sånn..
*ser trist på Noira*

Noira:
- Ja..helt alene..
*biter kjeven sammen*
*grøsser*

Emmeline:
*får tårer i øynene med en gang*
*nikker fort og ser bort*
*kjenner en trang til å løpe og finne søsteren med en gang*
- Mhm..

Noira:
- Unnskyld..
*merker hun blir opprørt*
- Vi må bare ta virkelig godt vare på henne nå…
- Hun har sikkert mye hun vil dele etter hvert..

Emmeline:
- Jeg håper det.
*svelger*
*nikker fort*
- Du trenger ikke å si unnskyld.
*smiler svakt mot Noira*
- Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg disse månedene..

Noira:
*smiler forsiktig*
- I lige så.
*klemmer forsiktig om henne*
- Vet du..
*begynner svakt å rødme*
- Morten vil vi skal gifte oss.. Von Holstein vis..

Emmeline:
*grøsser litt for seg selv*
"Håper det blir penere enn mitt.."
*presser tanken fort bort*
- Så fint
*ser varmt på henne*
- Så dere får fingeren ut, endelig?

Noira:
- Ja gjør visst det…
*flirer lurt*
- Men..
- Igjen.. hvilke skikker var det, så jeg er helt forberedt?
*skjærer et lite grimase*
- Du var ikke helt begeistret om jeg ikke husker feil?

Emmeline:
- Det...
*sukker*
- Hadde jo mye med situasjonen å gjøre da
- Hadde nettopp funnet ut av dette med Von Holstein..
- Gården, alt jeg trodde jeg visste var løgn
- Jeg kjente ham ikke plutselig også var det tusen ting som skjedde..
*trekker på skuldrene*
- Det virker så sykt lenge siden

Noira:
*smiler spakt*
- Jeg skjønner deg godt..
- Jeg fikk et « du får ta til takke med meg» i Draconiz og der var vi godt gitt..
*fnyser lett*
- Så.. litt mer spennende nå
*fniser*

Emmeline:
- Ja sant..
*smiler svakt til henne*
- Det blir fint.
- Få det i gang fort da..! Vi kan trenge en fest.

Noira:
- Nettopp!
*smiler lurt*
- Og.. jeg trenger jo en forlover..
- Vil du?

Emmeline:
*kjenner tårer veller opp i øynene med en gang*
- Ja, så klart..!
*legger den ledige armen om henne*
- Mener du det?

Noira:
- Absolutt.
- Selvfølelig gjør jeg det!
*smiler varmere*