Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
- Ja. Du kan jo si det slik
*kremter svakt*
- Men det er verre å unngå det, sier mormor
- Så her er jeg..
*klemmer bedre om Lya*
*passer samtidig på at Elias ikke går for nærme*

Noira:
*snur blikket mot hoppa og føllet*
- Ja.. grave det bak masse gode minner..
*smiler fort*
*ser kjapt på henne*
- Det.. er ikke lett

Emmeline:
*kjenner hjertet hamrer roligere etterhvert*
*men klarer ikke å se mot veggen det skjedde*
*kjenner en ting har plaget henne*
- Mente du det virkelig da du sa jeg burde bli hos ham?

Noira:
*snur blikket mot henne*
*biter seg i lippa*
- Jeg sier ikke at du ikke skal gå.. det må du selv kjenne på.
- Men en kan overvinne mye også. Prate sammen..
*ser ned på Lya*
- At du ikke gir ham opp og angrer senere..
- Men det spørs jo veldig på hvordan han er når han kommer tilbake..
*trekker på skuldrene*
- Dere har barn sammen. Dere må forholde dere til hverandre på et eller annet vis resten av livet

Emmeline:
- Ja..
*presser leppene sammen*
*slipper Elias sin hånd*
*ser han stabber mot innhegningen for å se nærmere*
- Akkurat nå føler jeg bare at det ikke er noe han kan si som vil gjøre det bedre

Noira:
*nikker stille*
- Forståelig..
*ser etter ungene*
- Og det blir jo.. ikke helt det samme igjen.. det ligger jo der i hukommelsen..
*senker stemmen*
*ser at Nathan og Jason er utenfor rekkevidde*
- Morten er jo veldig dominerende..
- Og han.. tar kritikk og hensyn.. men han søker alltid plassen som den som dominerer.
*presser lippene sammen*
- Og det trigger meg noen ganger

Emmeline:
- Ja..
*nikker stille*
- Karsten er lik.. Så jeg forstår hva du mener.
*klemmer stille om Lya*
- Men han skader deg ikke..?
*ser forskende på henne*

Noira:
*smiler fort*
- Nei.
- Det var kun den ene gangen

Emmeline:
- Okei..
*ser stille på henne*
- Hva skjedde da?

]Noira:
*svelger hardt*
- Det.. var når jeg sa jeg gikk fra ham..
- Etter Alex var tilbake fra Draconiz..
*presser lippene sammen*
- Så tok han tak i kjeven min, dro meg mot ham og klemte hardt..
*senker blikket før hun ser etter ungene*
- Han avga ubrytelighetsløfte etterpå.. på aldri skade me fysisk igjen
- Og han skammer seg..hater å snakke om det

Emmeline:
- Han tok løftet?
*hever brynene*
- Wow..
*klemmer Lya inntil seg*
- Det er ikke greit uansett, du vet det?

Noira:
- Nei det er ikke greit..
*smiler kjapt*
- Det måtte mye jobb til..
*legger armene om seg selv*
- Tolmodighet.. tilgivelse..trygghet

Emmeline:
- Ja..
*nikker stille*
- Bra for deg at du har klart det.
*smiler kjapt*
- Det mener jeg
- Men jeg tror bare ikke at jeg kan klare det
*svelger hardt*
- Bare, ikke si noe til Morten om dette. Jeg vil ikke at han skal få sagt noe til Karsten

Noira:
*ser sårt på stesøsteren*
- Det blir mellom oss..
*legger hodet svakt på skakke*
- Du må gjøre det som er best for deg

Emmeline:
- Takk..
*nikker stille*
- Jeg tror jeg må ha litt luft
- Elias
*vinker ham til seg*
*kjenner hun må raskt ut av stallen*

Noira:
*ser etter henne*
*presser lippene og lar blikket gli over barna*
« Morten drepte en mann her…»
*kjenner det går kaldt nedover ryggen på henne*
« Hvordan hadde vi vært om han ikke avla ubrytelighetsløfte?»

Abraxas:
*ser Emmeline er blek når hun kommer for å overlevere barna*
- Skal du til mormor nå?
*ser hun nikker*
- Lykke til. Ikke overanstreng deg
*ser strengt på henne og løfter Lya ut av armene hennes*

Olgya:
*ventet nede med grottegangen*
*snur blikket og ser barnebarnet kommer opp*
- Alexander
*smiler varmt mot ham*
- Hvordan går det med deg?

Alexander:
*smiler varmt mot mormoren*
*bøyer seg ned og gir henne en klem*
- Hei mormor..
- Litt bedre, er alltid det når jeg kommer derfra
- Skal du og ned?

Olgya:
*stryker ham på kinnet*
- Ned og trene med Emmeline
*smiler stolt*
- Du ser godt ut

Alexander:
- Åh?
- Det motsatte av hva alle andre sier
*smiler svakt*
- Men så hyggelig å trene med Em..!

Olgya:
- En fin avstikker for henne det
*smiler varmt*
- Og på tide..!
*humrer*
*studerer ham nøye*
- Jeg aner håp hos deg.. det er godt å se

Alexander:
- Åh?
*smiler kjapt*
*ser spørrende på henne*
- Mormor..?
- Tror du jeg kan bli frisk her?

Olgya:
*ser sårt på ham*
- Jeg må ærlig si at.. nei.. ikke frisk.
*stryker ham over armen*
- Men leve en stund.. er det lov å håpe på

Alexander:
*nikker stille*
- En stund..
*kjenner han er tørr i munnen*
- Hva med Draconiz?