Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
*hører det blir kleint mellom dem*
*men kjenner det stikker mer av å høre om Elias*
- Han pleier egentlig alltid å sovne fort..
*svelger*

Noira:
- Ny plass, nye folk, nye rutiner..
- Vi la han som om han var en av våre..
- Dere gjør sikkert ting annerledes
*smiler betryggende*
- Han var veldig blid til morgen iallefall
*går inn teltet til Morten*
*hører ungene herjer*

Emmeline:
- Bra..
*følger etter henne*
*ser fort på Morten*
"Burde han vite det? Jeg ville ha visst det.."
*blir avbrutt i tankene sine når Elias kommer*
- Hei, gutten min..!
*setter seg ned på huk for å ta imot ham*
*ser han vil hilse på Lya og*
*ser opp på Noira og Morten og smiler fort*
- Takk

Noira:
*smiler fort mot Emmeline*
- Ingen problem.
*hipser lett på Louie*
*ser han ennå er helt sluknet*
*smiler svakt*

Morten:
- Det hjalp?
*smiler varmt ned mot Louie*
*stryker ham over kinnet*
- Jeg kan legge ham

Noira:
- Jeg kan gjøre det og..
*smiler fort mot ham*
- Har de andre oppført seg sånn noenlunde?
*ser tvillingene også kommer for å se Lya*

Morten:
- Jada
- Forsiktig Mads..!
- Alexander kom ikke. Traff du på ham?
*ser at Emmeline løfter hodet noe*

Noira:
- Ja han var nede i grotten.
- Han kom etter en stund.
*merker Emmelines blikk på seg*
- Han er blitt så tynn.. og han..
*svelger hardt*
- Han kom seg så vidt nedi.
*ser sårt på Morten*
- Så jeg ble en liten ti minutter ekstra og hjalp ham med ryggen

Morten:
*nikker stille*
*ser hun er trist*
- Skjønner.
*ser fort på Emmeline*
- Hvordan går det med deg?

Emmeline:
*smiler fort*
- Hm. Bra spørsmål.
- Skal fortsette opplæring med mormor i morgen.

Noira:
*ser med rynket panne på henne*
- Opplæring..?
*smiler fort*

Emmeline:
- Mhm..
- I seerevnene mine
*himler fort med øynene*
- Mormor har dem jo. Så får vi se om jeg er noe tess

Noira:
- Spennede da!
*smiler varmere*
- Godt å.. fokusere på deg selv

Emmeline:
- Ja.. Må nesten det
- Og disse to
*kysser barna og reiser seg*
- Takk.. Igjen
*smiler fort mot dem*

Noira:
- Si ifra om.. du trenger noe.
*smiler fort*
- Vi har en flokk allerede så en til gjør ingenting

Emmeline:
- Mhm.. Takk
*ser oppriktig takknemlig på dem*
- Si fra du og da
*ser rolig på Noira*
- Om.. Du trenger noe
*smiler fort*

Noira:
*smiler fort*
- Takk.
*klemmer noe hardere om Louie*
*ser etter henne*
*sukker oppgitt*
*har en følelse av at hun kommer til å sladre*

Morten:
- Hva var det?
*legger armen om Noira*
*ser lettere forvirret etter Emmeline*

Noira:
*blåser opp kinnene*
- Hun la ekstremt mye i at jeg knødde skuldrene til Alex..
*himler med øynene*
- Tror helt ærlig at hun bare leter etter å lage drama for å få fokuset bort fra sitt eget

Morten:
- Ja. Kanskje det
*hever et bryn til henne*
- Alexander satt vel pris på hendene dine
*smiler kjapt*

Noira:
- Han er nesten tom for krefter.
*ser bekymret opp på Morten*
- Det er knapt Draconiz krefter igjen i ham.
- Han klarer ikke heale seg selv

Morten:
*stryker henne over ryggen*
- Og han vil ikke reise?

Noira:
*rister på hodet*
- Nei..
*presser lippene sammen*
- Han vil heller dø enn å utsette ungene for fare

Morten:
*holder inne et oppgitt sukk*
- Hederlig..
*ser over på de små*

Noira:
- Vi er jo trygge her..
*presser lippene sammen*
- Vi kunne flytte leiren og han ville ikke kunne finne oss.

Morten:
- Ja..
*sukker og rister på hodet*
- Sant nok.
- Jeg skjønner ham litt, jeg gjør jo det