Harry Potter - New and Improved

Angela:
- Greit
*himler med øynene*
- Hvis de ikke gjør noe, må du ta skjegget
*smiler lurt*

Alexander:
*svelger hardt*
*nikker stille*
- Tror det
*ser trist på henne*
- Mormor skal forsøke å kontakte Delia

Theodin:
- Hah!
*gliser*
- Avtale!
*ser utover ungeflokken*

Noira:
*senker blikket for å blunke bort tårene*
*nikker stivt*
*ser sårt opp på ham*
- Bra.

Angela:
- Og hvis de gjør noe da?
*hever et bryn mot ham*

Alexander:
- Er det?
*svelger tungt*
- Det føles ikke bra

Theodin:
- Da..
*flirer mot dem*
- Må dere…
*ser fra den ene til den andre*
- Ha barna en hel dag så jeg får gå på fulla

Noira:
*presser lippene sammen*
- Får jeg gi deg en klem?

Isabell:
- Det høres litt urettferdig ut
- Eller?
*ser spørrende på Angela*
*ser hun stemmer i*

Angela:
- Som at ikke Isabell passer sine alene hver dag
*ser oppgitt på ham*
*ser Isabell blir litt rød, men mener det for en gangs skyld ikke frekt*

Alexander:
*legger armene om henne før han får svart*
*klemmer henne godt*
*svelger tungt for å få klumpen bort fra halsen*

Theodin:
*himler med øynene*
*ser kort på dem begge to*
- Greit.
- Fotmassasje.
*nikker mot bena sine*

Noira:
*klemmer sårt om ham*
*graver ansiktet ned i halsgropen hans*
*kjemper mot tårene men klarer holde dem inne*

Angela:
- Æsj.
*sukker og lener seg tilbake*
- Greit.
*hviler seg på albuene og ser bort mot ungene*

Alexander:
*vet ikke hva han skal si*
*kjenner det blir for trist*
*klemmer henne tettere*

Theodin:
*ser mot grotten*
- Vel.. ingen som har kommet opp ennå
*smiler lurt*

Noira:
*kjenner hun virkelig ikke vil slippe*
*lar kreftene forsvinne inn hos ham, varme opp den kalde kroppen*
*lukker øynene sårt*
- Bli frisk igjen.
- Og kom tilbake..
« Til meg»

Isabell:
- Det trenger ikke å bety noe
*trekker på en skulder*
*stryker Olivia over kinnet*
- Er de ikke venner nå?

Alexander:
*sukker lavt av lettelse*
*kjenner kreftene hennes pleier ham*
*nikker stille*
*hører gråten i stemmen hennes*
- Jeg skal gjøre alt jeg kan

Theodin:
- De er alltid sånn halvstive på hverandre..
*rister på hodet*
- Hadde jeg vært Morten..
*fnyser lett*
- Ja.. syns nesten litt synd i fyren

Noira:
*nikker stille inntil ham*
*biter seg stille i lippa*
*løfter blikket mot ham*
- Det vet vi du gjør.

Angela:
*sukker tungt*
- Det gjør ikke jeg!
- Han vet hvem han har valgt, da
- Og historien de har

Alexander:
*smiler spakt*
- Det er bra..
*slipper det stramme grepet, men tar ikke armene bort fra henne*
- Jeg vet ikke når det blir
- Men jeg skal sørge for å si det på en ordentlig måte til Nate

Theodin:
- Han er bitt av Noira forbannelsen han med..
*rister på hodet*
- Er hun egentlig så pen søsteren min?
- Eller hvordan får hun det til?

Noira:
*smiler sårt*
*nikker sakte*
*stryker hånda over kinnet hans*
- Jeg tviler ikke.

Angela:
*trekker på skuldrene*
- Du er ikke såå pen du heller, men se hvor livet har tatt deg
*hører Isabell setter en latter i halsen*

Alexander:
*kjenner at hun er farlig nær*
*kremter svakt*
- Og Lila.

Theodin:
*sender Angela et dødelig blikk*
*hever øyenbrynet*
- Så jeg lever av sjarmen?
- Fy faen…
*ser etter ungene*
*begynner å flire*

Noira:
*nikker stille*
*har blikket på lippene hans før hun stryker hånda ned fra kinnet hans*
- Fikk du møte Cario?
*smiler varmt*

Angela:
- Definitivt
*flirer litt hun også*
- Og den har du ti, toppen femten år til

Alexander:
*kjenner hun drar hånden bort*
*smiler svakt av spørsmålet og nikker*
- Ja
- De var søte. Lila så ut som en tomat
*ler lavt*

Theodin:
*blåser opp kinnene*
- Fydda så hyggelige dere er i dag..
*skotter mot grotta*

Noira:
*flirer svakt*
- Hun har Neda.. og meg.
- Hun klarer seg..
*smiler varmt opp mot ham*
- Og du blir ikke lenge borte

Isabell:
*smiler spakt*
*hører at Angela tuller*
*men klarer ikke å la vær å tenke på om det ligger noe irritasjon bak det*
*følger Theodins blikk mot grottene*

Alexander:
- Forhåpentligvis.
*smiler spakt*
- Ja, hun har heldigvis dere
- To fantastiske mødre utligner to ubrukelige fedre, håper jeg

Noira:
- Det er du ikke.
*ser alvorlig på ham*
- Du får ikke kødde med det engang.
*hever øyenbrynet*
*klemmer ennå om ham*

Alexander:
*smiler spakt*
- Neida. Bare.. Akkurat nå så.
- Tro meg, jeg vet at Karsten er i en annen liga

Noira:
- Takk.
*smiler varmt mot ham*
*stryker ham igjen over kinnet*
- Hjelper det?
*senker stemmen*
- Kreftene?

Alexander:
*nikker*
- Veldig.
- Minn meg på å takke Daniel.
*smiler svakt*
*holder godt om henne enda*

Noira:
*flirer lett*
*blir stille og konsentrerer seg om å finne hver krik og krok av kroppen hans med kreftene*

Alexander:
*svelger hardt*
*kjenner skuldrene senkes og han blir mer og mer avslappet*
*smiler døsig etter en stund*
- Jeg tror jeg kunne ha sovnet..
*stryker henne over ryggen*

Noira:
*smiler spakt av det han sier*
*må holde konsentrasjonen*
*lener pannen sin mot skulderen hans*
*stryker en hånd over brystkassen hans*
*lar den andre vandre opp mot nakken hans*

Alexander:
*føler han på et tidspunkt faktisk døser av*
*slipper henne litt når han kommer til seg selv*
*kremter lavt*
- Takk..