Harry Potter - New and Improved

Karsten:
- I skogholtet..
*freser mot ham*
- Jeg sa til Morten at du ikke trengtes å reddes..
- Du kunne brenne ned med resten av Draconiz.
- Men broren min er myk..
- En jævla tufs.
*skuler mot Alexander*
- Rafaels sønn

Alexander:
*ser uimponert på ham*
- For et sjokk at du ba om det
- Du gir deg vel ikke før du har skadet hele familien min, gjør du vel?
- Hvem er neste?
*kjenner blodet pumper fort gjennom ham*
*knytter nevene hardt sammen*
- Elias eller Lya?

Karsten:
- Jeg ville aldri skadet dem.
- Og heller ikke Lila!
*freser mot ham*
- Ikke våg å snakk slik til meg
*reiser seg skjelvent*

Alexander:
- Så hold deg unna dem, om du vet hva som er best for deg
*lyner i øynene*
- Emmeline er for redd for deg til å si det

Karsten:
*skuler på ham og kommer nærmere*
- Em.. hun er min..
- Finn deg en egen kone, og ikke stjel andres
*freser mot ham*
- Eller døtre!
- Eller sønner
- Du eier ingenting!

Alexander:
*ser lenge på ham*
- Eier..
*biter kjeven hardt sammen*
*fnyser*
- Du må gjerne tro at du eier dem om det gir deg nattesøvn.

Karsten:
- Faen så irriterende og patetisk du er…
*flirer kaldt*
- Du burde vært hvisket ut for lenge siden.
*griper tak i ham og setter ham til veggs*

Alexander:
*blir litt blekere når han kjenner hvor sterk Karsten er*
*får enda vondere av søsteren oppi det hele*
*skal til å si noe når han plutselig hører stemmen hennes*

Emmeline:
- Karsten.
*ser livredd fra mannen til broren*
- Hva er det som skjer?

Karsten:
*snur blikket mot Emmeline når han holder Alexander mot veggen*
*må blunke for å fokusere på henne*
- Lila ble gravid.!!
*snerrer*
- Jeg ordnet det!
*snur blikket tilbake mot Alexander*
*slenger ham mot døra*
- Som en skikkelig mann, en skikkelig far

Emmeline:
*legger armen om broren når Karsten slenger ham mot henne*
*ser fortvilet på ham*
- Gravid..?

Alexander:
- Vel.. Ikke nå lenger.
- Jeg må se til henne
*forsøker å dra Emmeline med seg, men kjenner hun stritter imot*
- Em.

Emmeline:
*ser fort på Alexander*
*slipper ham sakte og går med noe skjelvne skritt mot Karsten*
*ser sårt på ham*
- Du ordnet det.
*nikker stille*
*prøver å finne blikket hans for å se om Karsten fortsatt er der inne*

Karsten:
- Ja..!
- Jeg ordnet det!
*freser etter Alexander*
*blir stående og svaie*
- Hun skal ikke ha en unge hun.. hun er bare 13!
- Hun fikk eliksiren..
- Og han tror jeg har skade henne..
*freser*
- Det har Alexander og Neda selv gjort med ikke å ha kontroll på henne!!
*hever stemmen*
- En må ha kontroll!!

Emmeline:
*blunker stille*
*bryr seg ikke om hva han sier akkurat nå*
*ser opp på ansiktet hans*
*legger forsiktig en hånd til armen hans*
*stryker rolig over den*
*svelger hardt*
- Kom.. La oss få oss litt luft

Karsten:
*lukker øynene og drar hendene irritert over ansiktet*
*freser*
*men slipper dem ned og lar henne stryke over den*
- De tror det verste om meg.
- Tror jeg gjør dette på gøy.
- Jeg fjernet det med roten før hun knyttet seg til ungen..!

Emmeline:
*stryker hånden sin ned mot hans*
*legger den mykt om hans og klemmer om den*
- Jeg vet du mente det godt..
- Men hun...
*ser sårt på ham*
- Hun har nok visst det en stund før hun delte det
- Tilknytningen skjer nesten umiddelbart for noen
*blir stille*
- Kom nå.. La oss gå utenfor.

Karsten:
- Kvinner..
*mumler irritert*
- Jo tidligere jo bedre..
- Skal ikke pines..
*klemmer forsiktig om hånda hennes*
- Det er vel fint her inne?
- Ut til de apekattene..?
*fnyser*
*legger den andre hånda om henne*
- Bli her med meg

Emmeline:
*ser stille opp på ham*
*kjenner hjertet hamrer avgårde i brystet*
*hører at Alexander enda står ved døren*
- Ok
*hvisker*
- Da blir jeg her med deg.
*hører en svak protest fra broren*
*ser seg stille over skulderen på ham*
- Gå til Lila

Alexander:
*aner ikke hva Emmeline holder på med*
*ser bestemtheten i blikket hennes*
*nøler likevel*

Emmeline:
*ser bedende på ham*
*vil ikke at Karsten skal bli sintere*
*ser han til slutt går ut av teltet*

Karsten:
*legger knapt merke til Alexander*
*legger hånda om haka hennes og snur blikket hennes mot seg*
- Du synes ikke jeg er.. som dem sier?
- Sant Emmy mi?
*stryker tommelen over kjevebenet hennes*

Emmeline:
*venter nærmest på at han skal legge hånden sin rundt halsen hennes*
- Hva sier de, Michal?
*kjenner hånden hennes er klam i hans*

Karsten:
- At jeg er en syk faen.
*skjelver i stemmen*
- Ylena.. sa jeg var som Raol.
*biter kjeven plaget sammen*
*fnyser svakt*
*stryker hånda inn i håret hennes*
- Du vet jeg ikke er slik.

Emmeline:
*slipper hånden hans*
*legger den forsiktig opp mot hjertet hans*
- Jeg vet at..
*hører sin egen stemme også skjelver*
- At inni her så er du ikke sånn
- Den mannen jeg ble kjent med og som jeg elsker er ikke sånn
*kjenner øynene fylles med tårer av å tenke på det*
- Men det er ikke alltid at jeg vet hvem det er som står foran meg

Karsten:
*kjenner hans egne øyne blir fulle av tårer*
*blunker dem irritert bort*
*lukker øynene og kjenner tårene triller ned kinnene*
- Ikke du også..
*hvisker forpint*

Emmeline:
*ser sårt på ham når tårene begynner å renne*
- Der er du..
*presser hånden tettere mot hjertet hans*
- Karsten. Min Karsten..
*ser sårt på ham*
- Si hva jeg kan gjøre for å hjelpe deg

Karsten:
*klemmer hardere om henne*
*kjenner tårene kommer om han vil eller ikke*
*skjærer en grimase*
*klemmer henne tettere inntil seg*

Emmeline:
*lukker øynene og må tvinge redselen bort*
"Han trenger deg.."
*puster rolig mens hun lener kinnet mot brystkassen hans*
*kjenner hjertet hans hamrer tungt og stødig*

Karsten:
- Mamma fikk meg.. når hun var fjorten..
- Det eneste jeg husker av henne er at hun sa alt var min feil..
*hvisker forpint*
- « Du er helt lik faren din»
*klemmer hardere om Emmeline*
- Hun hatet meg