Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
- Pusterom..
*trekker på det*
- Eh..
- Bare se på det som en myk overgang..?
*smiler svakt*
- Du ender opp i sengen min til slutt.

Morten:
- Ja.. Vi sier det.
*flirer lavt*
*stryker hånden gjennom håret hennes igjen*

Karsten:
*smiler skjevt og lurt*
*nikker rolig*
*ser kjapt over på Khan*
- Hu snorker noe jævlig men det vet du vel?

Khan:
- Ørepropper er en fin ting..
*smiler kjapt*

Noira:
*fniser mot lippene hans*
- Hva..?
*kysser ham lengtende*
- Gikta som tar deg.. tåler ikke sjøtrekk..
*stryker hånda over brystkassen hans*

Emmeline:
*smiler oppgitt*
*merker at hun ikke kan noe for at hun studerer Karsten hver gang hun ser på ham*
- Du er verre.
- Hadde jeg likt Casper litt bedre, hadde jeg advart ham

Morten:
*kjenner han enda sliter litt med å ikke se for seg Karsten over henne*
*merker det ødelegger stemningen*
*kysser henne kjapt igjen*
- Gikta du liksom..

Karsten:
*humrer lurt*
- Bysser ham så fint i søvn..

Khan:
- Vel.. du er ønsker i byssa.
*ser alvorlig på Karsten*
*flirer svakt*
- Vi er alle lei av potetsuppe nå

Noira:
*merker han endrer seg*
*ser forskende på ham*
*hever øyenbrynet lett*
- Hva tenker du på?

Emmeline:
*smiler svakt av dem*
- Enig
*stryker seg selv over armen*
- Så.. En måned er gått.
- To igjen..?

Morten:
*drar en hånd over kjeven*
*vil ikke si hvem han tenker på*
- De holder fortsatt på oppe
- Vil du være med tilbake?

Khan:
*smiler stramt*
*nikker sakte*
- Om vi ikke får kontra beskjed..

Noira:
- Andrej.
*ser alvorlig på ham*
- Han er borte..
- Langt til havs.

Emmeline:
*nikker sakte*
- Okei.
"Ikke halvveis engang"
- Hva skal til for å få kontrabeskjed..?

Morten:
- Ja.
*smiler stramt*
*løfter henne av fanget sitt*
*reiser seg og hjelper henne opp på bena*

Khan:
*trekker på skuldrene*
- Vi får veldig sjeldent det..
*smiler sårt*
- Men dere har to små..

Noira:
*holder ham igjen*
*stryker hendene over brystkassen hans*
- Du må snakke med noen..
- Om ikke meg.. så noen.. værsåsnill

Emmeline:
*blunker kjapt før tårene kommer igjen*
*smiler trist og nikker*
- Har dere hørt noe mer fra pappa?

Morten:
*ser oppgitt ned på henne*
*kysser henne kjapt i håret*
- Jeg har det fint.
*klemmer henne tettere til seg*

Khan:
- Nei..
*smiler stramt*
- Beklager..

Noira:
- Åpenbart ikke..
*ser oppgitt på ham*
*klemmer seg inntil ham*

Emmeline:
*nikker stille*
*kjenner det kniper til i brystet*
*går kjapt vekk fra dem uten å si noe mer*

Morten:
- Om du sier det så.
*smiler stramt*
*stryker henne over håret igjen*

Karsten:
*biter kjeven sammen*
- Er det mulig å sende henne hjem..?
- Og la meg fortsette her?

Khan:
- Du vil risikere det?
*ser alvorlig på ham*
*nikker sakte*

Noira:
*ser frustert på ham*
- Hva kan jeg gjøre for å hjelpe da..?
*ser sårt på ham*

Emmeline:
*kjenner vinden røsker i henne*
*holder så hardt om rekkverket hun kan*
*vil skrike, men står heller bare og gråter stille*

Morten:
*smiler svakt til henne*
*rister på hodet*
- Det er vel ikke så mye å gjøre.
- Er det det?

Karsten:
*kommer etter henne etter en stund*
*legger armene sakte om henne*
- Han ber om at du får dra tilbake..
- Til ungene.
*kysser henne i håret*

Noira:
*ser lenge på ham*
*kjenner tårene kommer tilbake*
- Jeg holder det ikke ut.!!!
*knytter hendene og slår ham i brytskassen*
- Jeg holder det ikke ut Morten

Emmeline:
*skvetter når han legger armene om henne*
- Hva mener du?
*tørker kinnene sine*
*kjenner at hun skjelver på hendene*
- Alene..?

Morten:
*tørker stille kinnene hennes*
- Elskling.
*legger hånden om hennes*
- Vi finner ut av det..

Karsten:
- Så du får se ungene..
- De trenger deg.
*hvisker ned til henne*
- Jeg kommer etter..

Noira:
*tørker tårene fort*
*nikker sakte*
*presser lippene hardt sammen*

Emmeline:
*kjenner han er varm og lun i fohold til den sure vinden*
- De kan stenge av øya.
*hvisker tilbake*
- Jeg tror ikke pappa hadde nølt med det, Karsten

Morten:
- Jeg vet ikke hva som hjelper.
*stryker henne over håret igjen*
- Akkurat som deg.

Karsten:
- Da vet du hvor du finner meg..
*stryker henne over ryggen*
*klemmer rolig om henne*

Noira:
*puster matt ut*
- Neivel..
*ser sårt på ham*
- Men du må tilgi Karsten.

Emmeline:
*legger hendene stille opp til ansiktet*
- Jeg er så sliten.. Jeg savner dem sånn
*hvisker enda*
*trekker hendene bort*
*vet at hvis hun får dra, så skal hun ikke nøle*

Morten:
*bli lenge stille*
*ser vekk og sukker*
- Jeg prøver.

Karsten:
- Jeg forstår det.
*kysser henne i håret*
*klemmer henne inntil seg*
- La oss håpe han har nåde for deg

Noira:
- Vi.. var tre måneder sammen.
- Etter den første uken skjedde det bare en gang.
*ser smerten i ansiktet hans*
- Han var ekstremt dopet første tiden.

Emmeline:
*nikker stille*
*snur seg kjapt inntil ham*
*svelger før hun legger armene om ham*

Morten:
*vil virkelig ikke høre om dette*
*ser stille på henne*
- Noira..

Karsten:
*klemmer henne sårt inntil seg*
*ser falken som blir sluppet og fyker avgårde*
*kysser henne i håret*

Noira:
- Jeg har tilgitt det.
- Han var ikke seg selv.
*ser sårt på ham*
- Værsåsnill.. du må prate med noen
- Om så skriv et brev til ham og brenn det

Abraxas:
*legger Lya ned igjen for tredje gang når han ser fuglen*
*tar imot brevet og skotter over på Therana*
- Fra skipet.

Morten:
*trekker såvidt på smilebåndet*
- Jaha. Funker det altså?
*sukker tungt*
- Jeg skal tenke på det..

Therana:
*blir blank i øynene*
*åpner brevet sakte*
*sukker tungt*
*ser kort på Xas før hun rekker ham det*
- Fra Khan.

Noira:
*sukker stille*
- Takk.
*ser mot flaska*
- Jeg kan dalje til deg om du føler det hjelper..
*flirer spakt mot ham*

Abraxas:
*tar imot og åpner det*
*leser det før han sukker*
- Ja...
*rekker det til Therana så hun kan lese etterpå*
- Det er vel på tide at Em får komme hjem igjen.
*ser ned i krybben på barnebarnet*

Morten:
*humrer*
- Jeg tror vi er ferdig med det.
*trekker henne til seg og kysser henne på pannen*