Harry Potter - New and Improved

Daniel:
*trekker på det*
- Vi får prøve å holde henne opptatt
- Hun sa hun hadde savnet Dina, og hun har nok savnet deg enda mer

Emmeline:
*vet ikke hva hun skal vente når hun dytter døren til rommet opp*
- Karsten..?

Terina:
*lener hodet mot skulderen hans*
*lukker øynene sårt*
- Jeg er så sliten..

Karsten:
*snur seg rolig mot henne*
*smiler kjapt*
*åpner armen for henne*

Daniel:
*legger den andre armen om henne*
*trekker henne tett inntil seg*
*ser bekymret over på Theodin*

Emmeline:
*går stille inn i armen hans*
- Går det bra med deg?

Theodin:
*smatter matt på flaska*
*kaster et blikk mot strandhuset til Morten og Noira*
- Jævla kødd som skryter broren opp i skyene før han går etter Noira…
*mumler*
*møter Daniels blikk*
- Jeg er så lei de jævla Von Holstein..

Karsten:
- Ja.
*kysser pannen hennes*
- Hva med deg..?
*ser forskende på henne*

Daniel:
- Ja.. De får det som de vil.
*stryker Terina over ryggen*

Angela:
*holder armene i kors over brystet*
- Han drar iallfall bort herfra
- Det er jævlig bra for Lilas skyld

Emmeline:
*rister stille på hodet*
- Nei
*hører gråten i stemmen sin*
- Jeg er så sliten, Karsten

Theodin:
- Ja..
*rister stille på hodet*
- Ather hadde drept ham om han traff ham

Karsten:
*trekker henne tett inntil seg*
- Kom..
*trekker henne ned på fanget sitt på sengekanten*
- Deg og meg.
- Vi må være hverandres styrker.. de andre forstår det ikke

Angela:
- Nei, pappa er ikke blid.
*smiler stramt*
*rister stille på hodet*

Emmeline:
*er ikke sikker på om hun forstår det selv akkurat nå*
*føler seg så forvirret*
*men nikker*
- Ja jeg vet det.
*ser stille på ham*
- Det er bare så vanskelig.. med Ina
- Hun har alltid pleid å forstå

Terina:
*rister stille på hodet*
- Det er grenser for hva vi kollektivt skal tåle.
*ser alvorlig på dem*
- Har vi ikke gått igjennom.. all verdens drit?

Karsten:
*nikker rolig*
- Hun roer seg. Hun trenger å hate meg en stund..
*kysser henne mykt*

Angela:
- Jo, mer enn nok.
*nikker seg enig*
*ser trist på Terina*
- Hun er sikkert i sjokk enda
- Tenk så jævlig å sitte innestengt på et skip i en måned

Emmeline:
*nikker til det han sier*
*kjenner at hun nærmest klamrer seg til ham*
- Jeg føler at hun hater meg også

Terina:
*ser sårt på henne*
*nikker stille*
*drar hendene over ansiktet*
*kjenner tårene kommer for alvor*

Karsten:
*kysser henne mykt*
- Hun hater deg ikke.
*hvisker stille*
- Hun hater bare å se deg ha det vondt.. og ikke vite hvordan hun kan hjelpe

Daniel:
*ser hvor lei seg kona er*
*aner virkelig ikke hva han skal gjøre*
*klemmer henne og kysser henne mykt på pannen*
- Kom, så går vi hjem..

Emmeline:
*nikker stille*
*kjenner tårene presser på*
*gjemmer ansiktet inn i nakken hans*

Terina:
*reiser seg gråtefull og går med ham*
*hulker sårt inn i hendene*

Karsten:
*klemmer rolig om henne*
*stryker henne forsiktig over ryggen*
- Jeg elsker deg

Angela:
*ser etter dem og sukker lavt*
- Stakkars.
*begynner å plukke opp ølflaskene som ligger strødd*
- Det må være så sykt frustrerende

Emmeline:
*begynner å gråte når han sier det*
*hikser inntil ham*

Theodin:
- Ja..
*sukker stille*
*snur seg mot vannet og får en stråle til å slukke bålet*
- Virkelig..
- Max kom heller ikke.

Karsten:
*stryker henne rolig over ryggen*
*legger seg bakover i senga og trekker henne med seg*
- Meg og deg Emmy..
*hvisker*

Angela:
- Nei, jeg syns jeg så ham med Alex.
*legger armene i kors over brystet*
- De gikk opp mot borgen sammen tror jeg

Emmeline:
*lander på madrassen ved siden av ham*
*krøller seg sammen inntil ham*
*legger hendene opp til ansiktet for å prøve å tørke det*
- Meg og deg, Michael
*hikser*
- Du sa navnet ditt..? Til de andre?

Theodin:
- Ah..
*sukker stille*
- Blitt en raring Max og..

Karsten:
*klemmer rolig om henne*
*kysser henne mykt på pannen*
- Om de føler de må ha makt over meg.. så la de få navnet..

Noira:
*kjenner hendene endelig slutter å skjelve*
*puster tungt ut i dusjen*
« Han sa navnet sitt..»
*svelger hardt*

Angela:
- Å ja?
*ser spørrende på ham*
*kommer bort og legger armene om ham*

Emmeline:
- Jeg tror ikke de skjønner hvor stort det er
*hvisker*
- Og om de skjønner det.. Hva om de misbruker det?

Morten:
*får lagt barna til å sove igjen*
*blir sittende hos dem en stund før han går ut i gangen*
*hører dusjen fortsatt går*
*sukker lavt*

Theodin:
*legger armen om henne*
- Syns du ikke?
*flirer svakt*
- Eller er det jeg som bare har gått glipp av at han alltid har vært slik?

Karsten:
- Du får fortelle hvor stort det er..
*hvisker ned til henne*
- De er familien vår..
*kysser henne forsiktig*
- Emmy mi

Noira:
*skrur den av og går ut i den dampende baderommet*
*drar hendene utslitt over ansiktet*
« Jeg er ikke redd deg Noira»
*hører stemmen hans i hodet*
« Jeg er ikke redd deg. Ikke som Andrej»

Angela:
*ler lett og trekker på skuldrene*
- Han har jo alltid vært litt sånn einstøing da
*legger armene tilbake om ham*

Emmeline:
*nikker stille*
*kjenner leppene hans finner hennes igjen*
*kjenner tårene pipler frem igjen av kjælenavnet*
- Jeg elsker deg og..

Morten:
*går inn på kjøkkenet for å tenke på noe annet*
*steller i stand litt mat til dem*
*hører dusjen går av etterhvert*

Theodin:
*flirer*
- Uff..
*mumler og rister på hodet*

Karsten:
*kysser henne mykt igjen*
*stryker bort tårene hennes*

Noira:
*kjenner tvilen river i henne igjen*
*kommer ut etter en lang stund*
*skotter fort på ham*
*smiler stramt*

Angela:
- Neida men..
- Han er blitt ganske lik på Lewis
*ser stille på ham*
- Har dere snakket om han..?

Morten:
*smiler kjapt til henne*
- Føler du deg bedre?
*ser ned på maten også på henne*
- Sulten?

Theodin:
- Så vidt..
*smiler spakt*
- Bare om arven..

Noira:
*presser lippene sammen*
*legger armene om seg selv*
« Nei..»
- Takk..
*smiler kort*

Angela:
- Om pengene?
*smiler oppgitt*
*lener haken mot brystkassen hans*
- Hadde han fått noe?

Morten:
*ser rolig på henne*
- Ungene sovnet igjen.
*setter seg stille ned*

Theodin:
- Like mye som meg.. visstnok..
*klemmer rolig om henne*
*smiler forsiktig*
*kysser henne mykt*

Noira:
*sukker oppgitt*
- Ja.. unnskyld..
*svelger hardt og senker blikket*
*kjenner seg smått kvalm der hun står*

Angela:
- Like mye?
*hever brynene lett*
- Jøss.
*fletter hendene sammen bak ryggen hans*

Morten:
- Neinei. Det gikk fort det.
*ser forskende på henne*
- Vil du ikke sette deg ned?