Harry Potter - New and Improved

Isabell:
*blir stille*
*biter seg i leppa*
*drar fingrene gjennom sanden igjen og ser ut mot havet*

Noira:
*ser lenge på henne*
- Du er sikker på at han… ikke gjorde deg noe?

Isabell:
*ser kort på henne*
- Selvfølgelig.
*blir strammere om munnen*
- Jeg vet hvordan det føles

Noira:
*nikker stille*
*ser over på ungene*
- Unnskyld..
- Han er bare.. så manipulativ

Isabell:
- Unnskyld men..
- Jeg kjenner ikke ham igjen i det dere forteller
*ser stille på henne*
- Ikke at det gjør det noe mindre ekte. Det er bare.. Rart å høre.

Noira:
- Ja det.. forstår jeg..
*smiler stramt*
- Han har vel bare.. vært mer oppriktig med deg
*trekker på skuldrene*

Isabell:
- Kanskje.
*trekker stille på skuldrene*
- Jeg trodde iallfall det.
*ser ut mot havet igjen*

Noira:
*presser lippene sammen*
*klemmer bena inntil seg*
- Men.. Carcan..?
*ser skrått på henne*
- Han rørte deg aldri?

Isabell:
*blir stille*
*drar hendene gjennom sanden og sukker stille*
- Jeg vil ikke snakke om Draconiz.

Noira:
*blir stille med*
*presser lippene sammen*
*svelger hardt*
- Ok..
*kjenner hun blir klam i hendene*

Isabell:
*ser mot barna*
*er stille en lang stund*
- Jeg vet dere ler bak ryggen min av tanken på at jeg er her
- Jeg som liksom er vant til pump og prakt i et slott
- Men.. Dette er mye bedre enn noe jeg har hatt

Noira:
*ser sårt på henne*
- Det er ingen som ler av deg..

Isabell:
- Joda. Du trenger ikke late som.
*trekker stille på en skulder*
- Det bryr meg ikke. Ikke nå lenger.

Noira:
*ser sårt på henne*
*strekker sakte ut hånda og tar hennes*
*klemmer om den*
- Jeg er så glad for at du er her

Isabell:
*ser nesten litt overrasket på henne*
*smiler svakt*
- Det er jeg også.

Noira:
- Jeg kan ikke sette meg i dine sko..
*smiler spakt*
*slipper den sakte*
- Du er den sterkeste av oss

Isabell:
*ser mer rørt på henne*
*sier ikke noe på en stund*
- Takk..
- Men det gjør ingen godt å sammenligne
- Vi har alle har vært gjennom våre egne helveter

Noira:
- Er lov å sammenligne noe..
- Jeg har aldri vært helt alene.
- Det har du.. lenge..
*ser sårt på henne*

Isabell:
*smiler trist og trekker på en skulder*
- Ja, men..
- Ikke for å høres for trist ut
- Men det har jeg alltid vært. Man blir vel vandt til det..?

Noira:
*ser sårt på henne*
- Det trenger ikke være slik..
*smiler prøvende*

Isabell:
- Nei men..
*trekker på skuldrene*
*smiler fort mot henne*

Noira:
- Det er en vane.. ja..
*smiler fort*
- Men den kan snus..
*ser rolig mot ungene*

Isabell:
*trekker på skuldrene igjen*
*følger blikket hennes*
- De er det viktigste nå uansett

Noira:
- Helt klart.
*smiler spakt*
- For superkrefter vi får som mødre

Isabell:
- Ja..
*ler lavt*
- Virkelig.
*ser mykt etter barna sine*