Harry Potter - New and Improved

Terina:
*nikker stille og tørker tårene som strømmer ned kinnene*
*sukker tungt*
- Det kjennes ut som et mareritt

Angela:
*nikker stille*
- Jeg og Theo hjelper når dere ønsker
- Om vi hadde vært god på å lage mat, så kunne jeg gjort det men..
- Vi kan bestille mat hjem på døren til dere noen ganger i uken iallfall
*stryker henne over armen*
- Og passe barna. Hele gjengen, når du vil

Terina:
*ser takknemlig på henne*
*smiler spakt*
- Ja vi..
*ser over mot Daniel*
- Vi må jo flytte hjem da.

Angela:
- Tilbake til Italia?
*rynker brynene litt*
- Skal dere virkelig det?

Terina:
- Nei. Hit
*snur blikket mot Angela*
- Vi må jo flytte hit..
*kjenner hodet begynner å banke*
- På et vis…

Angela:
*smiler litt mer lettet*
*helt til hun kommer på hvem som også blir igjen da*
- Vi er glad for ha dere nærmere iallfall

Noira:
*løfter så vidt på blikket og finner Mortens*
*ser han er like nedbrutt som henne*
*nikker kort mot døra*

Terina:
*smiler spakt*
- Det blir fint..
*drar hendene over ansiktet*

Morten:
*blir med henne mot døren*
*ser stille men forskende på ansiktet hennes*
- Hvordan går det? Er det nok?

Angela:
*nikker rolig*
*stryker hånden forsiktig over armen hennes*
- Ja.. Det blir det
- Theo trenger noe annet å tenke på også
- Så ikke vær redd for å bruke oss

Noira:
*presser lippene sammen*
*legger armene om seg selv*
*ser kjapt bak etter barna*
- Det går..
- Men… blir vi her til de henter meg..?
*snur blikket mot Morten*

Terina:
*trekker hendene bort fra ansiktet*
- Ja herregud..
- Hvordan går det med dere..?
*ser spørrende på Angela*
- Sorry for at vi.. vi går i vår egen boble

Morten:
- Det er opp til deg
*studerer henne*
*strekker ut en hånd og legger den om hennes*
- Du er iskald jo.

Angela:
- Det..
- Nei, herregud, ikke si unnskyld
*ser kort på henne og fnyser litt*
- Dere har mer enn nok
*klemmer mykt om hånden hennes igjen*
- Men det går bedre og bedre
- Veldig sakte da.. frustrerende nok

Noira:
- Åå..?
*klemmer om hånda hans*
- Medisinene sikkert..
- De sa det kunne skje..
*trekker seg forsiktig nærmere ham*

Terina:
- Litt og litt er iallefall rett veg
*smiler forsiktig og varmt*
- Han virker som seg selv
*ser kjapt mot Theodin*

Morten:
*åpner armene og legger dem rolig rundt henne*
*svelger tungt*
- Du klarer deg så bra

Angela:
- Ja..
*følger blikket hennes*
*ser han og Max fortsatt sitter og prater*
- Han er vel det
*smiler varmere*

Noira:
*klemmer seg rolig inntil ham*
*presser lippene sammen*
*hører hjertet hans hamrer i brystet*
- Det et bare.. det er jo min feil
*hvisker*

Terina:
*smiler kjapt*
- Og han går jo.. det er vel musklene som må trenes opp.. han har jo evnen?

Morten:
- Det er ikke din feil
*legger trykk på hvert ord*
- Ingenting av dette er din feil

Angela:
- Ja
*nikker til det hun sier*
- Og han som alltid har vært så sterk.
- Så det er en ny hverdag

Noira:
*snerper lippene sammen og lukker øynene*
*sukker sakte ut*
- Det føles slik.
*åpner øynene igjen og ser mot ungene*

Nathan:
*ser inn mot moren og Morten*
*smiler spakt*
- Vær her med meg Louie..
*ser lillebroren setter kurs mot pappaen*

Terina:
- Han har litt godt av det..
*smiler skjevt og flirer svakt*
- Jekkes litt ned

Morten:
- Men det er ikke det.
*stryker henne over ryggen*
- Tro på det jeg sier.

Angela:
*smiler svakt*
- Åh?
- Aner ikke hva du prater om
*smiler ironisk*

Noira:
*ser minstemann kommer flirende mot dem i gangen*
*smiler spakt*
- Fant du oss..?
*slipper sakte Morten*
- Ånei, kosa noen med pappa..?
*smiler forsiktig når sønnen går rett på benet til Morten*
« Han er ikke trygg på meg lengre»

Terina:
- Overhodet ikke
*flirer svakt*
- Han har rygg å bære det på.. heldigvis..

Morten:
*bøyer seg ned og løfter minstemann opp*
*kysser ham på pannen*
- Sant du har spurt så mye etter mamma?
- Ja, hver eneste kveld..

Angela:
- Ja, heldigvis
*smiler fort*
- Han er sterk
- Han har vært gjennom verre ting..

Noira:
« Det bare sier du…»
*smiler forsiktig varmere til sønnen*
*stryker ham over ryggen*
- Mamma tenker på deg hver kveld…

Theodin:
*snur blikket når han merker noen blikket ham i sidesynet*
*smiler kjapt mot Angela og Terina*
- Jeg vet jeg kler denne dressen altså, men det er ingen behov for å stirre

Morten:
- Ja..
*stryker Louie over håret*
- Det har vært rart å ikke se deg hver dag
- Men snart.

Angela:
*smiler svakt tilbake*
*geiper såvidt*
- Du er så innbilsk

Noira:
*smiler varmere*
- Snart..
- Veldig snart skatt
*stryker Louie over kinnet*
- Han har ikke hatt anfall?
*ser opp på Morten*
- Far sa du kunne så mange ord nå Lu..?

Theodin:
*smiler skjevt*
- Det var ikke det du sa i går..
*smiler lurt*
*ser kjapt på Max igjen*
- Hva skjer nå videre..?
*rynker pannen svakt*

Morten:
*rister på hodet*
- Nei, ikke på lenge nå
*smiler fort*
- Ja.. De renner ut
- Men bare når du vil selv, sant?

Max:
*trekker slitent på skuldrene*
- Prøve å ikke falle helt sammen
*smiler matt*
*kjenner det ikke når opp til øynene*
- Neida. Jeg vet ikke helt

Noira:
*smiler sårt*
- Du er blitt så stor..
- Kommer til å bli like høy som pappa du..
*stryker ham rolig over kinnet*
- Jeg elsker deg.. og er så stolt av deg

Theodin:
*smiler stramt*
- Ja..
*mumler*
*drar hendene over bena*
- Det er helt sykt

Morten:
*smiler svakt av Noira*
- Ja se der ja..
*ser Louie strekker seg etter moren*
*løfter ham over til henne*

Max:
- Dere da?
*ser spørrende på ham*
- Hvordan har dere det nå?
- Er du kommet hjem igjen?

Noira:
*presser lippene sammen for ikke å gråte igjen*
*strekker seg etter Louie*
- Hei.
*merker hvordan han studerer henne før han legger seg inntil henne*
*vugger ham rolig inntil seg*
- Gullet..
*hvisker ned til ham*

Theodin:
- Joda..
- Det nærmer seg..
*smiler stramt*
- Snart hjemme nå.. ligger i hardtrening