Harry Potter Rollespillet 96

Leon:
*ser på henne fra siden*
*rynker pannen svakt*
*ser ut vinduet igjen*
*sukker stille*
-Du har det ikke så ille, vet du.

Saybia:
- Nei....
*trekker på det*
*fortsetter å stryke ham over skulderen*
- Jeg har barna mine...og en ektemann...hus over hodet...eller et borg er vel rettere..
*trekker i munnviken*
*hviler hodet mot skulderen hans*

Leon:
-Det har vært tungt nå, men det kommer seg
*står rett, som i giv akt*
*glemt hvordan man viser andre følelser enn sinne*

Saybia:
- Jeg vet at den oppførselen min...
*sukker tungt*
- Er klanderverdig..
*hever øyenbryne svakt*
- Du må ha vært fryktelig bekymret og redd..?
*Ser forsiktig opp på ham*
- Jeg kommer ikke til å unnskylde meg likevel..
- Men prøv å se det fra min side. Når ungene ikke er her, jeg ikke kan se dem, når de sover, så kan jeg ikke stoppe å tenke om de lever og har det bra.... Den samme følelsen som jeg vet du fikk når den.....idioten kastet Ask.
*biter seg svakt i lippa*
- Derfor....har jeg gjort som jeg har gjort.

Leon:
*står alvorlig*
*nikker stille, sakte*
-Ja.. jeg.....
*rynker pannen brått*
-..Ask?
-Er det navnet du har gitt ham?
-Et navn likt som et tre?
*hever brynene ned mot henne*

Saybia:
*flirer svakt*
*et oppriktig flir*
- Jeg antok det var det som ville irritere deg mest...
*retter seg opp*
*ser ut av vinduet*

Leon:
-Hvem har hørt om mektige ASK ?
*ser dumt på henne*
-Han skal ikke hete det..

Saybia:
*trekker på skuldrene*
*flirer svakt*
*ser ut av panorama vinduet*

Leon:
*går nærmere vinduet*
*rynker pannen svakt*
-Hvordan er han?
- Sønnen vår

Saybia:
- Vel... Han er iallefall ikke på latsiden..
- Har en konstant trang til å løpe
*smiler svakt*
- Han spilte jo trommer inni magen!
*rister svakt på hodet*
- Sta er han og..lurer på hvor han har det fra
*ser på Leon*
- Men han ligner mer på meg enn deg

Leon:
*holder tilbake smilet som vil fram*
-Da får vi faen til problemer
*snur seg mot henne*
*mild i blikket*

Saybia:
*møter blikket*
*smiler svakt tilbake*
*begynner litt etter litt å forstå*
*senker blikket*
*rødmer svakt*
*ikke vært nær ham på denne måten på lenge*
- Ilke er mer lik deg.
*Ser opp på ham igjen*
- Rolig, stanhaftig... lik nese
*smiler skjevt*
- Og gjør regelrett det hun får beskjed om
*hever øyenbryne lurt*

Leon:
*egentlig ikke interessert i å høre om datteren*
*tar seg selv i å ønske å høre mer*
*hever brynene allikevel*
-Så jeg gjør det?
*trekker ørlite på munnviken*
-Nå.. det var nytt.
*snur seg med ryggen mot henne*

Saybia:
*så munnviken*
*smiler svakt*
*ser på ryggen hans*
*vet ikke om hun skal buse ut med det eller ei*
*klemmer hardt om hendene*
- Tror du det er håp for oss....?

Leon:
-Det er alltid håp
*kjenner han fryser i det ellers varme rommet*
*lukker øynene tungt*

Saybia:
*kjenner det varmer å høre de ordene fra ham*
- kan vi ikke legge alt bak oss......?
- Starte på ny...?
*stryker ham over ryggen*

Leon:
*snur seg for å se på henne*
-Vil du det?
*alvorlig*

Saybia:
- Jeg elsker deg Leon
- I gode og onde dager.....
*prøver å holde blikket hans*

Leon:
*rikker noe langt inni ham*
*fortjener det overhodet ikke*
*løfter sakte en hånd*
*legger den inntil halsen hennes*
*usikker på bevegelsene sine*
*stryker tommelen over kjevebenet hennes*

Saybia:
*lukker øynene*
*legger hånda si over hans*
*klemmer kinnet inntil*
*Ser opp på ham*
*tårer i øynene*
- Endelig

Leon:
*legger den andre hånden på midjen hennes*
*ser plutselig tårene*
- Hva grpter du for?

Saybia:
- At du endelig ser meg
*smiler svakt*
*blunker bort tårene*
*ser opp på ham*

Leon:
*smiler skjevt, spakt*
-Jeg har vært.. travel
-Og det kommer nok til å være slik en stund til.
*ser utrolig sliten ut*
*har så mye han må gjøre*

Saybia:
- skjønner du ikke at du ikke trenger å gjøre alt alene?
*ser opp på ham*
- Jeg kjenner deg Leon...

Leon:
*rister bestemt på hodet*
- Dette er jeg nødt å gjøre alene.
*slipper henne og snur seg mot vinduet*
*trekker en hånd over kjaken*