Harry Potter Rollespillet 99

Saybia:
*tripper der hun står*
*svelger hardt*
- Ja....
- Får ta det i morgen da..
*ser kaldt ut i hagen*
*så utrolig lei av ha begrensninger*

Enya:
- Elisabeth prøvde å ta livet sitt.
*Ser skremt opp på Noah*
- Therana er på sykehuset med henne nå, Xas leter etter Will..!
- De finner ham ikke!

Leon:
*sukker tungt*
-Gjør det..
*snur seg for å gå inn igjen*
*virkelig ikke bare ham som lager problemer*
*drar hånden gjennom det mørke håret*
*lar terrassedøra stå åpen igjen etter ham*

Noah:
*kjenner minen blir ennå mer alvorlig*
-Helvete ta.
*tar brevet ut av hendene hennes*
*leser gjennom det selv*

Abraxas:
*lett gjennom alle barer han kommer gjennom*
*fant ham til slutt, lengst inne i mørket, gråtende*
-Far.
*ser på det ynkelige synet*
*sukker tungt*

Saybia:
*Ser etter ham*
*stille*
*smiler lurt*
*ikke tenkt å vente til morgen gry*
*immiverer der og da til Enyas place*

Enya:
*hører et plopp ved siden av seg*
*setter i et høyt skrik*
- SATAN!!
*snur seg rundt*
- Bia...!?
*helt utav seg*
*hisker gråtende*

Saybia:
*smiler opp mot søsteren*
*rynker pannen brått*
- Hva er det som...
*ser fort på Noah*
*klemmer om søsteren*

Leon:
*hører ploppet*
*stopper opp*
*i grunn ikke overrasket over at hun dro*
*går og låser døra, for så å gå og legge seg*

Noah:
*kjenner igjen kvinnen*
*nikker stille mot henne*
*ser ned på brevet igjen*

Abraxas:
*en arm rundt faren*
*svelger hardt*
-Faen, du er tung..
*immiverer så snart de er kommet ut fra den mørke bula*
*sender et brev til Therana om at han har funnet ham*
*sier ikke noe om hvor*

Saybia:
*får ikke et ord ut av Enya*
*stirrer på Noah*
- Hva er det som skjer!?
*hører et blopp*
*immiverer alle tre*
*stirrer rundt seg*
*midt i en leilighet hun ikke kjenner*
- HVA SKJER!?
*stirrer på de tomme ansiktene*

Therana:
*rene brevmaskinen*
*Sendter først til Carlos*
*glad de fant ham iallefall*

Noah:
*ser lenge på Saybia*
*syns hun er grådig plagsom*
*ser fort på Enya igjen*
-Hvor er vi?

Abraxas:
*hjelper faren opp på soverommet*
*hører han babler i ørska*
*svarer mutt og prater med*

Enya:
*orker ikke svare noen av dem*
*hører lyder fra et av rommene*
*stuper nedover*
- Will!?
*Ser Abraxas får faren i seng*
*smiler lettet ut*
" En fare avverget"
- Han klarer seg nok Xas..
- Godt du fant ham
*kjenner panikken avtar*

Saybia:
*Ser fra den ene til den andre*
*rynker pannen hardt*
*snur seg mot Noah*
- Hva er det som foregår?
- Værsåsnill...
*kan ta og føle på den paniske stemningen*

Abraxas:
*ser fort opp*
-Han er helt borte
*redd for sin far*
*går ut av rommet med henne*
*lukker døren etter seg*
-Hva gjør du her?

Noah:
*ser sakte opp på henne*
*overrasket over at hun ikke vet*
-Imogen, Thobias og Synne er døde
-Elisabeth prøvde å ta livet sitt og er i koma
*går på som repeat*

Enya:
- Han har vært på fyllekule før..
*svelger hardt*
*Ser fort inn til ham*
*klapper ham fort på skuldera*
- Ana sendte brev...
*stille*
*snur seg mot Saybia*
*ser det forskrekkede utrykket hennes*

Saybia:
*Ser fra den ene til den andre*
*kjenner en samvittighet hun ikke visste hun hadde, gneger*
*kjenner tårene fyller opp øynene*
*Ser fra den ene til den andre*
- De er ikke det.

Abraxas:
*ser overrasket på Noah og Saybia*
-Er dere her og..
*ser hvem Saybia snakker om*
*sier ikke noe mer*
*nikker bare stille*

Saybia:
*ser fra den ene til den andre*
- Nei..
- De er ikke det..
*synker ned i sofanen*
*stirrer forann seg*
- De lever..

Noah:
*hever brynene*
*rister på hodet*
-Saybia, de er døde
-Innse det

Saybia:
*Ser sakte opp på søsteren*
- Jeg er så lei for det...
*stryker helen over leggen*
- Men... det er ting som...dere ikke vet..
*ser skyldbetinget på Abraxas*
- Dødstalismanene.
- Thobias har to av dem.. Synne den tredje...som jeg gav til henne..

Abraxas:
*setter seg ned han og*
-Da forsvant vel de med dem
-Godt er vel det.

Saybia:
*ser hardt på Abraxas*
- Hva er det dere ikke forstår...!?
*Ser opp på dem*
- Thobias hadde to, Synne hadde nr 3, og Imogen et barn!!!!
*stirrer opp på dem*
- Og de bare " forsvant "!?
*så vant med store spekulasjoner og planer*
*glemt at det går ann å ha et vanlig liv*
*fører blikket over på Noah*
- Thobias vil bli udødelig!!!!
- Da kan han ikke drepe de andre!!!
- De ER i live!!!

Jonathan;
*Kryper bort til henne*
*Setter seg på sengekanten*
*Legger armene rundt henne*
*Ser ned på brevet hun holder*
*Lukker øynene stille*

Christine;
- nei .. ?
*Legger hånden for munnen*

Abraxas:
*reiser seg når han hører hva hun sier*
-De kan ikke være i livet
-Det er umulig!
-husene var sprengt i småbiter, de er borte, ingen har sett dem!
*irritert over at hun tar opp dette tullet*
*gir nytt håp til dem*

Lucy:
*snur hodet inn mot ham*
*hikser høyt*
*kjenner tårene triller nedover kinnene og drypper ned fra haken*

Larissa:
*svelger hardt*
*nikker stille*
-Det virker sånn..
*går og klemmer Christine inntil seg med samme arm som Sina er i*
*hører døra går opp bak dem*
*hører ektemannens skritt*

Saybia:
*ser søsteren blikk fylles med håp*
- Enya, de er i livet...!!
- Tro meg..!
- Fant dere noen lik.?!
*snur seg mot Abraxas*
- Gjorde dere det?
- Nei?!

Sencario:
*kommer inn dørene igjen*
*like nedtratt som da han drog*
*stille*

Abraxas:
-Hvordan kan vi finne lik når de er sprengt i lufta ?!
-Har du bevis for det du sier?
-Noe annet enn tomme ord og løfter og tullball?!
*hard og irritert tone*

Larissa:
*snur hodet mot ham*
*trist i blikket*
*taus*

Jonathan;
*Vugger henne forsiktig frem og tilbake*
- Shhh ...
*Stryker henne over kinnet*

Christine;
*Kjenner tårene kommer sigende*
- Åhh ..
*Klemmer dem begge*
*Snur seg i det døra går opp*

Lucy:
*hvisker med halsen full av gråt*
-Jenta mi..
*legger hendene foran ansiktet*
*hulker sårt*

Larissa:
*nekter å la gråten vises*
*klemmer bare om barna*

Jonathan;
*Nødt å være sterk for Lucy*
*Men sliter med det*
*Tørker bort en enslig tåre hos seg selv*
*Klemmer henne godt inntil seg*
*Vugger henne fremdeles*

Christine;
*Hikster kort*
- Jeg .. jeg kan ta henne ..
*tørker bort tårene med håndbaken*
*Strekker armene mot datteren*

Lucy:
*allerede mistet et barn*
*så uendelig vanskelig å miste Synne også*
*kjenner tårene drypper ned på lårene*

Sina:
*ser tårevått opp*
*ser moren legger niesen over i søsterens armer*
*tørker kinnene fort*
*hikser*

Jonathan;
*Sitter der en god stund*
*Vugger på henne og stryker henne over ryggen*
*Er helt stille*
*Har ikke så mye å si*
*Vet hvor grusomt det er å miste noen*

Christine;
*Smiler tappert*
- Takk ..
*Snur seg og går opp til soverommet sitt*

Lucy:
*glad han ikke sier noe*
*vil bare gråte alt bort*

Sina:
*snufser*
*tørrer seg en siste gang under øynene*
-Christine..?
-Skal jeg hjelpe deg?