Harry Potter Rollespillet 102 :O

IM; ELSKE DEEEEET JAA <3

Christine;
- Få henne ..
*Står der som en redd liten mus*
*Skjelver*
- Hun er ikke din !!

Adrian:
*heiser kort på den ene skulderen*
-Like mye min som din.
-Husker du ikke?
*smiler lurt mot henne*
-Halvparten av deg.. halvparten av meg.

Christine;
*Rister på hodet*
- Du fikk det du ønsket i går !!
- Du lovde at du aldri skulle røre oss igjen .. !
*Hører datteren ikke liker dette mer enn henne*
*Kjenner tårene presser på*
- Vær så snill ..
- Gi henne til meg og dra din vei !

Adrian:
-Løfter er til for å brytes, eller hva.
*løfter Isabell høyere opp*
*legger hodet på skakke*
-Søt unge.
-Hvorfor skulle jeg gi henne til deg når jeg kan ha henne helt for meg selv?
*tror ikke hun vet hvor dyrebart barnet er*

Christine;
*Ikke på samme måte som han tenker*
- Isabéll er alt for meg !
- Hvordan kan du være så hjertes løs .. !
*Biter seg i leppa*
- Du lovde !!!
- Du skulle holde deg unna !!

Adrian:
-Men likevel er jeg her.
*legger Isabell ned igjen*
*alvorlig*
-Familien min trenger henne.
-Det har ikke vært barnefødsler på aldri så lenge.
-Synd det var deg det skulle gå utover.
*likte henne blant alle sine erobringer*
*trekker seg rolig bakover*

Christine;
*Svelger*
- Gå .. !
- Gå før jeg roper !!
*Peker mot døra*

Adrian:
-Du vil at jeg skal gå?
*smiler lurt*
-Den er grei.
*forsvinner i mørket med Isabéll på armen*

Christine;
*Ser hva som skjer*
- NE'EII !!!
*Griper etter dem*

Adrian:
*borte vekk* ö
*dratt tilbake til sine*
*vet de vil bli fornøyd*

Christine;
*Synker ned på gulvet*
*Skriker seg blå*
*Mistet gulljenta si*

Larissa:
*våkner til en voldsom hyling*
*spretter opp*
*kjenner igjen den stemmen*
-Christine ..?
*rynker pannen*
*slår et teppe om seg*
*tumler seg halvt i søvne ut i gangen*

Christine;
*Mister nesten pusten*
*Klarer ikke mer*
*Gråter sårt*
*Verken hører eller ser moren*

Larissa:
*setter seg ned ved henne*
*legger armene om den gråtende kroppen*
-Christine ..?
-Du vekker hele huset..
*hysjer rolig på henne*
*stryker henne over armen*
-Hva er det for noe?

Christine;
*Mister pusten*
*Får ikke ut et eneste ord*
*Peker mot den tomme barnesenga*

LArissa:
*reiser seg sakte*
*går mot vuggen*
-Hvor er hun?
*tynn i stemmen*
*svelger hardt*
*snur seg mot datteren igjen*

Christine;
*Tvinger ut et navn hun hadde håpet og aldri legge på sine lepper igjen*
- Adrian ... !
*Hikster høyt*

Larissa:
*ser seg om i rommet*
*endevender det hele*
*finner ingenting*
*kjenner at den bråe bekymringen legger seg over henne*
-Er det faren hennes?

Christine;
*Svarer ikke*
*Får seg ikke til å si ja*
*Gjemmer ansiktet i hendene sine*
*Skammer seg*

Larissa:
*synker ned på knær ved datteren*
*trekker hendene hennes bort*
-Hvem er han?
-Hva vil han med henne?
*prøver å møte blikket hennes
-Christine, du må svare meg..!

Christine;
- Jeg vet ikke ... jeg vet ikke .. !!!
*Gråter inntil moren*
- Han fikk pengene sine i går .. men han .. han .. !!

Larissa:
-Du sa han ikke brydde seg..
*rynker pannen svakt*
-Var han her i går?
-Uten at du sa noe?
*sukker*
-Christine..

Christine;
- Han gjorde ikke det !!
*Skriker det ut*
- Han .. han viste ikke en gang hvor vi befant oss !!

Larissa:
*holder om henne*
*svelger hardt*
*stryker henne over ryggen*
*vet ikke riktig hva hun skal si*
-Jeg skulle ha hørt deg.

Christine;
*Dypt såret*
*Hadde ikke i sine villeste fantasi trodd at noe slikt kunne skje*
*Gråter seg svimet i morens armer*